Sett fra min vinkel

For et par år siden passerte jeg 50 år, med svakt nedsunket brystkasse og en tendens til å gå litt forsiktig i bakkene. Livet var levelig, men.

Det var helt klart på tide med en skikkelig konfrontasjon med speilet. Og da mener jeg ikke av typen oppdresset med slips.

Jeg var ikke spesielt overvektig, selv om min BMI indikerte en foruroligende utvikling. Beintung, var et bilde jeg synets passet mye bedre.

Jeg har alltid likt å se på meg selv som normalt sprek. Og jeg betraktet meg selv som utrolig stabil, nærmest akkurat passe tung. Speilet fortalte en gammel sannhet, en det gikk an å leve med.

Nei, problemet var kondisjonen. Når man blir andpusten av å snu seg i senga, er det på tide med noen kveldsturer, i det minste. Jeg måtte bare innse at det ikke var mulig å forbedre meg på lang sikt, dersom jeg ikke gjorde noe nå.

I erkjennelsen av tingenes tilstand fant jeg min vei ut av midtlivsklemma. Jeg skulle ut og gå. De første skikkelige turene betraktet jeg som en test av om blodpumpa var gått ut på dato. Jeg presset på, besto testen, og gjenvant svært mye av selvrespekten.

Neste punkt på programmet var knyttet til en gammel drøm – å bestige den majestetiske Spilderhestens høyeste punkt (minst 810 moh.). Det ble et minne for livet, noe alle som har vært der sikkert kan skrive under på. Du går oppover til du ved siste skritt risikerer å bikke over kanten, rundt regnet 650 meter rett ned.

Østentinden, eller Blåtinden (716 moh.), ble et gjensyn i tindene klart høstlys og med en luft jeg kunne tjent meg rik på. Jeg skal tilbake dit, og gå innover langs Meløys svar på Besseggen.

I det siste har jeg tenkt mye på det jeg oppnådde. For det kan ikke underslås at iveren etter å bestige fjelltopper og spise sunt går i bølger.

Utfordringen er i grunnen den samme som alltid. Den evige kampen mot kiloene, og for kondisjonen og selvrespekten. Den går det sikkert ikke an å vinne på lang sikt. Men hver eneste seier gir en egen tilfredsstillelse.

Publisert i Avisa Nordland februar 2008.