Sett fra min vinkel

Vi setter dem i bur, dyr og fisk, og forventer å bli rike. Slik er industrialiseringen av landbruket, som styres av de samme økonomiske lovene som resten av produksjonsindustrien.

Dette er et faktum. Det var derfor en god ting da bøndene måtte slippe melkekyrne på beite i minst åtte uker. Ellers i året er de melkefabrikker, mange av dem som båsdyr uten den friheten til å bevege seg som alle dyr har en grunnleggende rett til. Og de er avhengige av omsorgsfulle mennesker for å oppnå et noenlunde verdig liv.

Vi er så vant til å holde dyr i fangenskap at det er blitt det naturligste i verden for oss. Det er ikke alle som ser det slik. Derfor har kyrne fått det bedre, mens andre dyr, som svin, burhøns, pelsdyr, og for den saks skyld oppdrettsfisk, ikke har fått mulighet til å oppleve noe som ligner på det frie liv før de ender sine dager. De økonomiske lovene, markedskreftene, gjør at vi holder flest mulig individer på minst mulig areal. Dette er regulert av lover og forskrifter, men dette fungerer ikke nødvendigvis til beste for det enkelte dyr.

De er som gudegitt til oss, de flokkdyrene som lar seg temme. I sine naturlige omgivelser beskytter de hverandre ved å stå sammen slik at bare de svakeste blir bytter for sultne rovdyr. Det er naturens orden. Vi mennesker har overlistet naturen, og bruker husdyrene flokkinstinkt til egen fordel. Vi tar dem til slakterbenken når det passer oss, og er dermed de mest effektive rovdyrene jordkloden noensinne har fostret.

Dét er ille nok å tenke på for mange, og da særlig for dem som mener at vi kunne brødfødd menneskeslekten uten å drepe dyr, og heller brukt de arealene dyrene beiter på til å dyrke spiselige vekster. La nå det ligge for denne gang.

I forrige uke fikk vi vite at en sauebonde var blitt fradømt retten til å holde husdyr i fjøset sitt. Det var ikke på tide, men mange lange år på overtid. Det forkastelige er at Mattilsynet og politiet i slike saker ikke tar ansvar tidlig nok når dyrene helt åpenbart har det vondt. Da Mattilsynet slo til var den byråkratiske kverna trolig helt utslitt. For jeg regner med inspektørene hadde sovet svært dårlig mens de ventet på at den håpløse bonden skulle skikke seg.

Vi bygger vårt samfunn på tillit til at mennesker lar seg korrigere. Når det gjelder dyrehold tror jeg vi må gå ett skritt lenger. For dyrene kan ikke dobbeltsjekke om den menneskelige flokklederen har den omsorgsevnen som er nødvendig. Dyr kan ikke skrive brev, tømme seg i medarbeidersamtaler og anmelde naboer som tar seg til rette. Derfor trenger de en langt sterkere beskyttelse enn de har i dag. Her må det tenkes nytt.

Det dyrene trenger et eget sett økonomiske naturlover, som setter absolutte krav til dyrevelferd – med umiddelbare frister. Og de trenger noen som kan trekke eieren, eller tilsynsmyndigheten for domstolen når de svikter.