Sett fra min vinkel

Kommer det til å bli noe av dette prosjektet?

Jeg jobber nå med å ferdigstille et skriveprosjekt som slo røtter i hodet mitt for snart 30 år siden, skrevet med blyant og samlet i en perm som dukket opp under et dypdykk i gamle minner på loftet for sju år siden. Jeg tenkte: Vil det noensinne bli noe av dette eventyret?

For det var tenkt som et eventyr, med nisser, troll og alver og en jentunge som for lenge siden hadde en kanin gående i et bur faren hennes hadde bygd. Dette skriveprosjektet hadde stoppet opp av mangel på gjødsel og vann av årsaker som ikke hadde noe med skriveprosessen å gjøre. Det som hadde skjedd var for meg helt normalt – jeg fikk for mye annet å gjøre.

Men det ble ikke glemt, og da jeg nå sto der med permen i hendene tenkte jeg at nå, nå skal jeg gjøre dette ferdig. Det får briste om det må, men ikke fordi jeg nok en gang legger det bort. Etter tips fra min eldste datter skaffet jeg med skriveprogrammet Scrivener, og gikk i gang med å flytte bokstavene fra kladdepapiret til datamaskinen, en etter en, kapittel for kapittel, mens jeg studerte de ulike aktørene for å se etter nødvendige endringer.

Som tittelen på denne teksten røper, har jeg flere ganger siden fått for mye annet å gjøre. Men det kom et vendepunkt våren 2017 i forbindelse med at jeg som en del av min utdanning som Taiji-lærer bestemte meg for å bruke dette eventyret som metode for å forstå innholdet i den filosofien Taiji-kulturen bygger på.

Det ble en spennende reise som jeg nå er i ferd med å lande. Livet har bydd på flere runder med for mye annet å gjøre i løpet av de siste fem-seks årene, men nå nærmer det seg mitt eget «point of no return». Kladden har grodd vinger, og eventyret om tiåringen Edna står på klippekanten klar til å stupe utfor i håp om at fjærene og musklene har utviklet seg nok til at det skal bære og ikke briste.

Spørsmålet i ingressen viser at dette prosjektet har et mål, nemlig at dette eventyret skal publiseres i en eller annen form i løpet av 2023. Jeg er nemlig nå inne i en fase der jeg ber om tilbakemeldinger fra andre for å blinke ut hvor jeg må gjøre nødvendige endringer før jeg sender manuset til vurdering hos et eller annet forlag. Dersom jeg får det tilbake med avslag, får jeg publisere det selv – for slik er det for meg: Jeg skiver ikke for skuffen.

Forfatterspiren skrev sine første dikt for over 30 år siden, og fikk dem utgitt i lokalavisa. Og fikk publisert sin første novelle i et magasin i 1995. Det hvite håret er siden blitt noe gråere, og nå er det på tide å utgi min første bok.