Sett fra min vinkel

Det er grunn til å tenke over de siste ukenes debatt om mannssjåvinisme, kvinnehets og nedverdigende sexprat på sosiale medier. Som da tusenvis av medlemmer i begynnelsen av oktober i år meldte seg ut av den lukkede Mannegruppa Ottar på Facebook etter en offentlig fy-kampanje mot krenkende innhold i innlegg som ble delt der.

Et par uker etter var medlemstallet økt med mer enn det dobbelte av det antallet som hadde meldt seg ut. Det overrasker ikke. Menn er som kvinner en sammensatt gruppe, og mange av begge kjønn føler vel at de av og til trenger å buse ut med ett og annet i slike fellesskap, slikt som ellers ikke oppfattes som politisk korrekt.

Da er jeg mer skremt over politiske størrelser som Carl Ivar Hagen, som midt oppi debatten om kvinnehets på Mannegruppa Ottar, i et anfall av det som må betraktes som overstadig politisk populisme, gikk ut og forsvarte presidentkandidat Donald Trump med at: «En privat gubbesamtale med griseprat, det har vel alle menn vært borti».

Ja, dét kan jeg love deg. Ikke bare en gang, men flere ganger, uten at det gjør det noe bedre. Det finnes menn som synes akkurat dét er fryktelig morsomt, sannsynligvis litt spennende og kanskje også pirrende. Hvorfor Hagen mener dette er helt uproblematisk er betenkelig, ikke minst fordi han nok har en liten menighet der ute som heier på grisepratgubbene.

Måten vi snakker om og til hverandre på er ikke likegyldig. Seksualitet er en privatsak, og seksualiserte ytringer kan være en del av seksualiteten for mange, og også en del av den seksuelle dialogen mellom partnere. Griseprat er ikke det samme, og Hagen burde heller bekymre seg for tendenser til utagerende seksuell atferd i egne rekker spesielt, og blant maktpersoner generelt, enn å prøve å banalisere et av de store temaene i vår tid.

At Donald Trump må tåle kritikk for sin umodne og superegoistiske tendens til å tafse på kvinner er lett å forstå. At store deler av den amerikanske befolkningen fremdeles har tillit til ham er ikke fullt så enkelt å begripe. Akkurat nå minner valgkampen i USA mer om et frynsete standupshow enn en debatt mellom toppkandidatene til presidentembetet i en av verdens mektigste nasjoner.

Det vi har fått i fanget de siste ukene er en merkelig diskusjon om vi er for eller imot om det er greit med litt griseprat gubber imellom. Og om kvinner må finne seg i å bli klådd på fordi de er så inn i hampen tiltrekkende at de funger som magneter på Trumps lepper og lemmer. I så fall er det jo bare naturen selv som spiller slike menn et puss, og da har jo kvinnene bare seg selv å takke.

Dette er en debatt om verdier og ikke om ytringsfrihet. Og vi trenger denne utfordringen fordi den tvinger oss til å tenke gjennom hva vi står for – sånn oss menn imellom.