Sett fra min vinkel

Jeg føler meg en smule frustrert om dagen. Det startet da jeg så meg i speilet for en ukes tid siden, og så to stive buster stikke ut av nesen – som små følehorn på et nylig innflyttet uvesen.

Noen som har opplevd dèt før, enten på seg selv eller en av sine kjære? Helt sikkert. Du trodde du var velfrisert både her og der, og så ser du antydningen av en huleboerlignende framtoning stirre mot deg fra speilet.

Hva skal vi nå med alt dette som vokser ut av hodet? Jeg har forstått det slik at de stive hårene skal beskytte hodets mange hulrom mot at støv og insekter skal kunne trenge seg inn. Men kunne vi ikke klart oss med en mindre utagerende og langt mer beskjeden type barriere.

Den gangen vi sprang rundt med klubber og steinøkser, tjente utstikkende hårspiraler fra nese og ører temmelig sikkert som tegn på mannekraft og som en visuell advarsel til mulige fiender. I dag har det neppe samme effekten.

Jeg har all respekt for dem som lar øyebrynene gro seg fete og buskete. Det gir inntrykk av karakter- og viljestyrke og får meg til å tenke på jakt og utfordrende fjellturer, eller lange tenksomme timer med juksa på fjorden. Det er ikke bare hulemenn som lar hårpryden flomme i sin naturlige prakt.

Selv har jeg gitt etter, og forsøker etter beste evne å bekjempe veksten. Men av og til virker det håpløst. Jeg er bare ikke typen som finner behag i inngående studier av mitt eget utseende. Hadde jeg bare hatt mine døtres hang til kunsten, ville det nok vært enklere å holde styr på sakene.

Nå om dagen skal det visstnok være på moten å fjerne, eller trimme hår på mer enn én plass på kroppen. Selv tilhører jeg en generasjon som har sverget til urskog på bryst og mage, men nå står dette idealet for fall.

Som på andre områder for oss menn, er det nok kvinnenes hang til endringer som har fått innpass. Det er sikkert ikke bare jeg som har opplevd at kvinnen i mitt liv har kommet snikende med pinsetten, eller med utstående negler klar til å røske ut en og annen gjenstridig bust over øynene. Du inn i svarte som det svir, både fysisk og psykisk – stoltheten tåler ikke slike angrep så lett.

For husfredens skyld, og kanskje litt til, tilpasser vi oss den nye tidens krav til hårløshet.

Men ett sted går grensen. Jeg måtte vente til jeg var godt over 20 før jeg fikk tilstrekkelig med hår på brøstet. Det kommer til å få være i fred.

Publisert i Avisa Nordland august 2008