Sett fra min vinkel

Jeg skal være så freidig å etterlyse en tydeligere kulturpolitikk i Meløy. Ikke fordi jeg synes noen gjør en dårlig jobb. Bevares. Lag og foreninger legger ned et formidabelt arbeid sammen med kommunes kulturenhet, som i tråd med de politiske handlingsplanene samarbeider i et velsmurt maskineri for å tilby et hav av fritidsaktiviteter og naturopplevelser til befolkningen.

Det jeg tenker på er om det kan sies om oss meløyfjerdinger at vi er særlig opptatt av estetikk og kunstneriske uttrykk der folk ferdes. To kommende utfordringer vil vise om dét er tilfelle.

Som når kommunens politikere i høst skal bestemme seg for linjene i den videre utviklingen av Ørnes sentrum. Vi har fått fyllingen på plass. Nå skal det tas stilling til hva sentrum skal fylles med – også mellom bygningene, veiene og parkeringsplassene.

Blir det noe parkanlegg, med benker og plass til å vrimle? Blir det tatt hensyn til barnas behov for tumleplass? Blir det satt av plass til en installasjon eller en skulptur som forteller noe om vår egenart, noe vi er stolte av, eller som bare er god å hvile øynene på?

Om fire år er det 100 år siden rallarane slo de første flisene ut av berget på Fykan under ledelse av sivilingeniør Bernt Lund. Utnyttelsen av vannkraftressursene har siden ført til et eventyr av en industrivekst i regionen.

Det kan tenkes at Meløy har noe å feire i den sammenheng, og at et slikt fokus kan bringe inn nye dimensjoner i forståelsen av Meløys identitet, både internt og utad. Det ble ikke noe vannkraftmuseum i Meløy, men det går an å tenke videre dersom det er ønskelig. Det er imidlertid ikke gitt at det skjer.

Slike problemstillinger må nemlig tas på alvor av dem som styrer over fellesskapets midler. Ellers vil initiativet i praksis bli overlatt til ildsjeler som henvises til å søke om politisk støtte fra prosjekt til prosjekt i konkurranse med andre gode formål.

Det kan virke som om meløyfjerdingen har mistet evnen til å drømme. For det er lenge siden politikerne finansierte den første og eneste kommunalt eide skulpturen. Den står på Holand, ved turistinformasjonen, som blir kalt Porten til Svartisen. Siden har det vært stille.

Akkurat nå ser vi ut til å være mest opptatt av å danse rundt gullkalven. En smule opphetet i toppen, og med svinnende bakkekontakt, skuer meløyfjerdingen inn i framtiden, og ser lyset i både den ene og den andre tunnelen. Hva som er i den andre enden, ser vi ikke ut til å være opptatt av, bare vi kan kroe oss foran glasskulen med et glass wafervin.

Kanskje er den viktigste utfordringen akkurat nå å tørre å ta diskusjonen om hvem vi er, hvor vi bor, og hvordan vår felles selvfølelse skal komme til uttrykk. Vår evne til å skape en identitet vi kan samles om vil uansett komme til å bli synlig for alle, på godt eller vondt.

Publisert i Avisa Nordland oktober 2008