Sett fra min vinkel

Tiden er en komplisert sak. Den bare er der, som noe ufattelig stort og uendelig lite på samme tid – så ubegripelig i filosofiske stunder at det er til å bli svimmel av.

Ta for eksempel forholdet mellom 1 og 365; ett år og trehundreogsekstifem dager. For meg føles tallet ett mye større enn det tallet som forteller hvor mange dager det er i et år. På samme måte har jeg lettere for å forholde meg til tallet 52 (uker) enn til tallet ett (år), merkelig nok.

Tiden oppleves svært subjektivt. To personer som snakker om den samme mengden tid vil ha ulik opplevelse av hva denne tidsmengden representerer.

En slik situasjon, som de fleste kan kjenne seg igjen i, er foreldres og barns opplevelse av tidsrommet fra klokka ringer om morgenen til alle skal være ut av huset på vei til jobb og skole. – Du bruker for lang tid på badet. – Nei, slutt å mas, det gjør jeg ikke.

Tid og avstand henger ofte sammen. Når ungene klager over at turen er altfor lang, kan du jo prøve å fortelle dem at den blir kortere for hvert skritt de tar. Det er faktisk sant. Men oppleves det slik?

Disse to enkle ordene er svært betydningsfulle, til tross for at de er adjektiver som oppleves svært forskjellig. Derfor har vi funnet på ordene «kjempesnart» og «kjempelangt», som liksom skal gjøre det enklere.

Tiden måtte deles opp timer og sekunder for at vi i den industrialiserte delen av verden skulle kunne forholde oss til den noenlunde likt. Men samtidig som det ryddet bort ett problem, skapte det nye.

Klokka går nemlig pinlig nøyaktig like fort uansett hvordan tiden mellom to klokkeslett oppleves. Avhengig av hvordan jeg har det med meg selv, kan det samme tidsrommet føles som et uendelig hav av seig sirup, eller som ei elv som haster hvileløst i skummende stryk mellom himmelhøye klippevegger.

Tiden blir borte for meg. Og det har blitt verre med årene. Særlig etter at noen fant opp begrepet «kvalitetstid». Det er tid som brukes sammen med venner og familie, eller på fisketur med barna, eller ute i naturen, eller i et rom fylt av herlig musikk, eller på treningssentret, eller på tusen andre måter.

Det føles som om jeg drukner i tid jeg ikke har, eller har for mye av. Og uansett hva jeg bruker den til, er det andre som mener jeg burde prioritert annerledes. For tid er vel noe vi bruker opp. Eller hvordan var det?

Publisert i Avisa Nordland mars 2009