Sett fra min vinkel

Dersom jeg, mot alle odds selvsagt, en gang blir så inn i hampen rik at jeg mister bakkekontakten, vurderer jeg å flytte litt høyere opp i terrenget. Livet skal være lettere i høyden, og så kan jeg jo spare litt på det også, tenker jeg.

I Lill Lindfors’ sang om det å bli rik (Om jag blir rik nån gång) er drømmen å ligge på en luftmadrass og drikke dyr fansk vin i sin egen kirke til musikk fra en innleid organist. Det blir for smått for meg.

Jeg vil heller kjøpe meg en stadsmessig seilbåt med eget mannskap. Jeg vil ha noen skikkelig dyre biler og motorsykler, og ei hytte ved fjorden, ei på fjellet og ei langt inne i en dal der jeg kan trekke meg tilbake og leve i ensomhet når jeg får noe å være sur for.

Jeg tenker den må være et helt annet sted enn der jeg bor. Men den må minne meg om dalførene i høyden i gamlelandet slik at smerten blir til å bære. Og blir den det ikke, kan jeg jo bare ta meg en tur enda lengre opp der lufta er friskere og jammerdalen ligger langt under meg.

For det er opp jeg vil. Bare opp. Dersom, eller når jeg blir steinrik, altså.

Her jeg ligger på ryggen i hagen min og ser opp mot snøflekkene i mitt lokale alpelandskap, drømmer jeg om hvordan jeg skal komme meg i en slik posisjon.

Regnestykket, for det er det det handler om, er i grunnen enkelt: Framtiden er sikret dersom jeg kan få mange nok landsmenn til å betale meg et passe stort beløp hver, fem-seks dager i uken, året rundt, gjennom lokale hjelpere. Når det maskineriet er i gang, er det bare å plusse på med mange nok svensker og dansker – det er til å bli svimmel av.

Massene betaler gjerne bare de tror de egentlig slipper billigere unna. Slik er den norske folkesjelen. Alle drømmer om å bli rike – og så er det jeg som skal bli rik av det. Rene magien, spør du meg.

Problemet jeg må unngå er at andre spiser av lasset. Jeg har mer lyst til å kjøpe meg ei flott seilskute med eget mannskap til 100 millioner kroner enn å betale 10 millioner og kanskje mer i årlig formueskatt. Det høres kanskje rart ut, men tanken på at andre kan komme til å snylte på de pengene jeg har gjort meg fortjent til, plager meg umåtelig i sene nattetimer.
Hagen min må jeg passe på, tenker jeg, slik at ingen roter til det jeg har plantet og avkastningen blir redusert. Ingen blir rike av å ta til takke med mindre enn det som er maksimalt mulig. Alle må jo skjønne dét.

Publisert i Avisa Nordland juli 2009