Sett fra min vinkel

I dag er jeg i det nostalgiske hjørnet, igjen. Tankene går tilbake til barndommen, til datidens foretrukne tumleplass. Til elva som renner gjennom Mosvolddalen. Skjønt, i senere år er jeg blitt oppmerksom på at den heter Mosvoldbekken, og at den neppe er stor nok til å kalles ei elv.

Det er imidlertid ikke korrekt språkføring denne teksten skal handle om, men snarere om følelser og røtter og gryende drømmer om fantastiske muligheter.

Nå er det slik at det vakreste partiet av elva mi for lengst er lagt under steinmasser og asfalt og hus og parkeringsplasser. Elveosen, eller osen, som vi kalte den, er borte. Det samme er det lille åttetallsformede deltaet nedenfor brua, der vi kunne lage hemmelige rom i det høye sivet.

Det er dette som kalles for utvikling. Barndommens rike ble knust under støyende maskiner. Det er lite å gjøre med det nå, og behovet for å utvikle Ørnes som regionsenter må gå foran – ja, det er lett å skjønne hvor jeg vil.

Timene med fiskestang, lukten av meitemark og våt jord, og følelsen når bekkeørreten ble landet. Duften fra steikepanna der det nytrukne trofeet krøllet seg i varmt fett.

I denne elva lærte jeg meg å svømme, i et parti vi kalte for Stilleelva. Andre lærte seg kunsten i Kulpen eller Storhølla. Varme sommerdager, mygg og klegg og turer med familien med duft av bålkaffe, skog og nyskrellede appelsiner. Lengdeløpsskøytene til bror min, som jeg kom i skade for å ødelegge på den ujevne isen.

Hvor mange barn som i dag har et forhold til Mosvoldbekken vet jeg ikke. Det er imidlertid få spor etter barneføtter langs elvekanten. Og Stilleelva er ikke lenger synlig gjennom vegetasjonen.

Jeg tenker at det er synd. Jeg tenker også at det kanskje kan gjøres noe med, og at dét avhenger av om mange nok føler et ansvar og synes det er greit å tenke høyt om noe som kan virke uviktig og kanskje umulig, og til og med kanskje unødvendig.

Jeg tar sjansen på å la det stå til og tilbyr meg å stille opp sammen med andre som også kjenner at det å tilrettelegge deler av denne avglemte skjønnheten for barn og familier og funksjonshemmede og eldre er svært godt anvendt tid.

Vi trenger steder der vi kan vandre sakte, gjerne langs rennende vann, for å søke rekreasjon og refleksjon. Eller kanskje slenge et snøre ut i håp om å få kjenne noe sprelle på kroken. Det gjør godt å oppleve lommer av tid der tankene kan flyte med strømmen.

Publisert i Avisa Nordland oktober 2009