Sett fra min vinkel

I dét jeg trekker genseren over hodet slår deg meg at det er godt det finnes kvinner til i verden. Plagget er nemlig strikket – et produkt av et håndverk jeg aldri greide å mestre den gangen jeg gikk i grunnskolen og hadde slikt på timeplanen.

Jeg hadde selvfølgelig ingen problemer med å forstå forskjellen på rett og vrangt. Det var det umulige med å holde tråden akkurat like stram hele tiden, og det å få kantene fine, som tok motet fra meg.

Du verden som jeg beundret moren min og andre kvinners teknikk og utholdenhet, og det de på mirakuløst vis nærmest tryllet fram mellom fingrene. Time etter time med produksjon av lester og luer og skjerf. Til og med varmt undertøy ble til mellom fingre som aldri så ut til å trenge hvile.

Kilometervis med masker av enda flere kilometer med ulltråd ble til stadig nye plagg mens jeg sto og fisket bekkeørret eller sparket fotball. Dersom maskene min mor strikket på gode dager ble lagt etter hverandre tenker jeg hun hadde rukket å strikke seg jorden rundt på få dager.

Jeg betrakter strikking som en oppfinnelse på høyde med hjulet og kruttet. Mens mannfolkene fant ut at de kunne varme seg på pelsen til dyrene de tok livet av, nøyde kvinnene seg med å strikke varme klær av hårene på dyr de kunne klippe igjen og igjen i årevis.

Jeg har lest meg til at kunsten å strikke skal stamme fra Afrika, der noen mener de første menneskene holdt til. Av en eller annen grunn er det ikke forsket så mye på kunsten å stikke og hvor den stammer fra. Tatt i betraktning at den skrevne historien i all hovedsak er ført i pennen av menn, er kanskje ikke dét så rart. Den nordnorske fiskerbonden var imidlertid en aktiv utøver av håndverket, men det er en helt annen sak.

Genseren sitter godt, og jeg tenker at jeg er heldig som slipper å ha restene av et dødt dyr hengt over skuldrene. Det hadde nemlig ikke vært mulig å holde til her nord i sprengkulda dersom strikkekunsten ikke var blitt allemannseie hist en gang i fordums tid.

Sjyvottene er et godt eksempel. De ble strikket og tovet med stor flid for at mannfolkene skulle ha noen som helst mulighet til vinterstid å hale i land torsk og sei og kveite og hva det skulle være fra havet – nordmennenes utømmelige spiskammers. Og så lestene – jeg trenger vel ikke å si mer.

Publisert i Avisa Nordland januar 2010