Sett fra min vinkel

Ka farsken, kor e da blitt av go’hammarn? Det er lørdag morgen og jeg skulle så absolutt ha hatt den akkurat nå. Så tenker jeg at den sikkert er i uthuset, og legger trøstig av sted til det mulige gjemmestedet.

Det skjer til stadighet. Verktøy er som sokker. Det kan finne på å forsvinne sporløst når du trenger det som aller mest.

Nå er det jo én stor forskjell da. Når det gjelder verktøyet har jeg stort sett bare meg selv å skylde på. Arbeidsdelingen på det punktet er klar.

Det kalles gjerne for domene, og virker mot innblanding. Ulempen er mangelen på ansvarlige andre. En nevenyttig mann med erfaring i snekring har gjerne svært få arbeidskamerater på hjemmefronten.

Problemet har selvsagt sine årsaker. Jeg har bygd om huset og disponerer nå to verktøykasser, en garasje, et uthus, en utebod, et kvistrom, en annen bod og en bil med bagasjerom. Du skjønner hvor jeg vil – go’hammarn har mange steder den kan gjemme seg.

Det kan ta utrolig lang tid å gjennomsøke alle stedene med dertilhørende esker, kasser, hyller, skuffer og skap. Det er én av årsakene til at jeg har tre hammere, eller var det fire. Verktøybutikken er som en godtebutikk å regne.

En dag skal jeg ta meg sammen og rydde skikkelig. Alt skal samles, sorteres og tildeles en bestemt plass hvor det skal tilbake når det er brukt. Som i et verksted, tenker jeg, og prøver å forestille meg hvordan dét blir.

Det kan jo oppstå et problem eller to. Hvor skal jeg eksempelvis gjøre av alle koppnøkkelsettene der kopp nummer 10 og 13 ble borte for lenge siden, og som er erstattet av nye fordi de nesten ikke kostet noe. Eller alle stjerneskrujernene som er bare nesten utslitt. For ikke å snakke om alle skruene jeg aldri har hatt råd til å kaste.

Jeg sutrer ikke. Det er bare en kjensgjerning. Verken garasjen, uthuset eller uteboden er egnet for dette formålet. De aktuelle veggflatene, hyllene og skapene er rett og slett for små.

Jeg legger ikke skjul på at jeg kan betraktes som en rotekopp. Når jobben er gjort virker det unødvendig å gå hele veien tilbake til verktøyets opprinnelige plass. Anarkisten i meg sier at jeg sikkert skal samme veien om en dag eller to. Så hvorfor ikke vente til det passer bedre og jeg kan gjøre to ting samtidig.

Publisert i Avisa Nordland februar 2010