Sett fra min vinkel

Jeg kan høre at det gror i liene. Fossende tvinger sevjen seg opp fra en frossen jord til millioner av knopper, som brister og slipper solen til små museøreformede blader på selje og bjørk.

Skogen virker lodden, og kan i løpet av noen timer skifte farge fra gråbrun til irrgrønn. Noen steder er underet skjedd. Snart brer det seg innover landet.

Det er tid for lettelse over at våren slipper sommeren til. Vi stopper opp ved grillmaten i butikken. Den første middagen på terrassen nærmer seg, en nytelse noen nok har testet ut allerede.

For nordlendingen elsker denne gode følelsen av varme, og kjenner seg tidvis lykkelig og yr i kroppen. «Vi har sola, og snart er det sommer», nynner vi mens det spirer og gror i landet.

I helgen befant jeg meg på kne, stirrende etter knopper på frostsprukne rosekvister. Født av en fiskerbondefrue som jeg er, er jeg dedikert til å ha jord under neglene på denne tiden av året.

Jeg har fjernet fjorårets tørre løv. Det er tid for gjødsling og planlegging av de kosmetiske endringene som skal gjøre hagen til en oase av farger, dufter og kanskje noe spiselig.

Nå skal jeg ikke skryte på meg grønne fingre. Jeg føler meg ikke vellykket verken som dyrker av tomater eller sukkererter.

I fjor forsto jeg at jeg aldri kommer til å bli noen prima dyrker av squash. Skjønt jeg er ikke sikker. For dersom det ikke er størrelsen det kommer an på, er det kanskje håp likevel.

Når jeg etter hvert får opp det planlagte drivhuset, vil nok selvfølelsen komme etter. For med drivhus blir jeg nok å regne som viderekommen blant dem som dyrker jorden som hobby.

Drivhuset skal av hensyn til plantevelferden ha selvvanningssystem og termostatstyrt takluke. Nyttevekstene skal settes i arbeid, men skal slippe å jobbe som de underbetalte bidragsyterne til overskuddet i tekstilbransjen.

I fjor fikk jeg haugevis med for sent modnede tomater, noen få agurker og åtte miniquash, dyrket i potter til 40 kroner per stykk. Hele satsingen kom vel på en tusenlapp, og jeg følte meg som en minibonde uten dyrkingstillegg og andre overføringer fra staten.

Ingen sa det høyt, av hensyn til godt naboskap og husfreden, men jeg fikk i praksis status som teknisk konkurs. Trøsten var at den gode følelsen av ro som fulgte med rettet opp den utfordrende balansen i regnskapet.

Publisert i Avisa Nordland mai 2010