Med fare for å erte på meg lærerstanden, noe kroppen min vet at jeg ikke bør, skal jeg fundere litt over et fenomen som preger skolehverdagen.
Jeg tror jeg går klar om jeg pakker det en smule inn i bomull, og sier at skoleverket altfor ofte ikke tar konsekvensen av dette fenomenet når det kommer til praktisk anvendelse av kunnskapen om det.
Pubertet er fenomenets navn – en fase i livet som for noen gutter starter på barneskolen, og for de andre i løpet av første året på ungdomsskolen.
Rammen for min refleksjon er ikke de kroppslige endringene, men det som skjer i hodet hos guttene – og i deres møte med voksne i skolen.
Det møtet kan i mange tilfeller i beste fall karakteriseres som mislykket. I verste fall som et knusende nederlag. Uansett er det den unge gutten som må bære med seg konsekvensen.
I et intervju i 2006 beskriver androlog Kenneth Purvis guttenes opplevelse av puberteten som en emosjonell berg- og dalbanetur som kan være både spennende, forvirrende og plagsom. Utfordringen er at endringen skjer gradvis og at den purunge, uerfarne gutten skal takle overgangen til å bli selvstendig i en verden som har endret seg svært mye siden vi gikk rundt kledd i dyrehuder – den verden kroppen fremdeles forbereder seg på å overleve i.
Den mannlige hjernen ser ifølge Purvis ut til å prioritere fem egenskaper; aggresjon, konkurranse, selvhevdelse, selvtillit og selvstendighet, alle egnet til å klare seg under barske forhold der det gjelder å vurdere farer, overvinne fiender og finne fram til nye matkilder.
Jeg tenker at det er viktig å skjønne at gutter er programmert til å utfordre lederne i flokken. Det som er rart å tenke på er at de samtidig er mer sårbare enn jenter, og at de har et grunnleggende behov for å bli elsket, støttet, respektert, forstått og stolt på.
Voksne i skolen som tror utfordringen er å overvinne guttene for å få ro i klassen er dømt til å tape i dobbelt forstand.
Publisert i Avisa Nordland 14. februar 2011
Sett fra min vinkel 
Legg igjen en kommentar