Sett fra min vinkel

Jeg var til stede under minnekonserten på rådhusplassen i Oslo i sommer, ett år etter terrorhandlingene som jeg fremdeles strever med å forstå. Kuldegysningene, følelsen av hjelpeløshet, bildene i mitt indre av unger og ungdom på flukt på Utøya fra en målbevisst morder i politiuniform. Det er mye som er ufattelig, fremdeles.

Rundt 50.000 mennesker kom til minnekonserten, stille gjennom gatene under en grå himmel. I duskeregnet fant folk sine plasser mens de lavmælte delte tanker, minner og erfaringer – eller bare sto stille for seg selv. «Some die young», sang Laleh.

Denne uken fikk vi 22. juli-kommisjonens rapport på bordet. En rapport som forteller mye om det meste av det som gikk galt. Om hvem som kan lastes. Vi trenger den og den etterfølgende debatten for å bli bedre rustet til å møte en hverdag vi nå har lettere for å tro kan bli like grusom som den vi strever med å legge bak oss. Den åpne debatten og den ærlige erkjennelsen av ansvar er nødvendig for å bygge bolverk mot de kaldeste blant hjerter som brenner for en sak de tror er større enn dem selv.

Samtidig tror jeg det er mange som tenker at vi trenger noe i tillegg. Det minnet Karl Ove Knausgård om da han under minnekonserten leste opp en tekst der han fortalte om sine inntrykk etter terrorhandlingene i fjor, fra scene og storskjerm på rådhusplassen og til alle som fulgte minnekonserten på andre kanaler. Ifølge VG var over én million mennesker benket foran tv-skjermene denne ettermiddagen.

Knausgård reflekterer i teksten sin over hva som må til for at noen skulle kunne ta livet av hans egne barn, slokke lyset i deres levende øyne. Han konkluderer med at det bare er mulig dersom det skjer fra en så lang avstand at de blir til noe annet enn mennesker, og sa: «Nå, etter den 22. juli 2011, vet vi at denne avstanden finnes, og at den finnes midt blant oss. Det er den avstanden som er farlig.»

Han som utløste massedrapsbomben i regjeringskvartalet og sto for de uhyrlig mange enkeltdrapene på Utøya 22. juli 2011, vokste opp i det samme landet som oss andre. Det samfunnet vi liker å tenke på som et godt samfunn med plass til alle, fargerikt, inkluderende og varmt. Så er det altså likevel slik at ordene om nestekjærlighet og rettferdighet ikke når inn hos alle. Det finnes mennesker blant oss som gjennom barndommen og ungdomsårene utvikler en avstand til andre som gjør det mulig for dem å bli krenkere, til ulykke for seg selv og ofrene.

Det er dét vi aldri må glemme – at avstand er en forutsetning for at noen kan finne på å krenke sine medmennesker og i verste fall slokke lyset i andres levende øyne. Bolverket mot at denne type avstand skal kunne utvikles er da logisk nok å ta behovet for nærhet på alvor. Da er det lett å slutte seg til at vi ikke har råd til å la en eneste av våre barn og unge være omgitt av avstand og mangel på nærhet.

Det er avstanden mellom mennesker som er det farlige.

Publisert 16. august 2012