Det er rart å tenke på at jeg praktisk talt hele livet har hatt med meg verdens mest egoistiske og hensynsløse personlighet så å si under hodeputa.
Jeg tenker på onkel Skrue, tegneseriefiguren $crooge McDuck som ble skapt av Carl Barks i 1947 og som siden har preget livet til Donald og de andre medlemmene av Duck-familien – på godt og vondt.
Han snek seg inn under huden min med sitt spennende liv, som i Klondyke der han la grunnlaget for sin enorme formue. Det var først etter at jeg ble voksen at det underliggende budskapet gikk opp for meg. Det ble et vendepunkt.
Tanketomt, uten å sortere inntrykkene, hadde jeg latt meg underholde av væremåten til en emigrert skotte som fikk et så hypnotisk forhold til sin første arbeidsinntekt, en ti-cent, at han knyttet sitt liv og skjebne til dens innbilte, magiske kraft.
Myten er at han har skrapt sammen pengene sine på ærlig vis ved å være hardere enn de har de og tøffere enn de tøffeste. Han er riktig nok en gjerrigknark som underbetaler de ansatte inntil grensen til det rene slaveri. Men samtidig vekker han vår sympati når han sprutgråter over tanken på å kunne bli fattig igjen.
Sannheten er at han er hensynsløs mot alle gjennom historie etter historie. Det er ingen som i realiteten kan mykne Skrues harde hjerte. Han driter i miljøet, tilraner seg uerstattelige historiske gjenstander og er villig til å ofre andres liv og helse bare han kan få kloa i en gullklump eller to ekstra.
De som må tåle mest, Donald og Petter Smart, lirkes og lures med på de utroligste romferder og eventyr – helt uten tanke på hva de må ofre for at Skrue skal få stillet sin grådighet. Grisk som han er forsyner han seg uhemmet av det han finner.
Det eneste formildende jeg kan spore er at de som lar seg utnytte framstår som så hjelpeløse at vi lures til å tenke at de har seg selv å takke. Sett i et maktperspektiv er det imidlertid lett å se at de lever et liv under neglen til en særdeles råbarket og rendyrket kapitalist.
Publisert 8. mai 2012
Sett fra min vinkel 
Legg igjen en kommentar