Sett fra min vinkel

Du har sikkert opplevd det selv. Telefonen ringer, gjerne mens du er travelt opptatt med noe viktig, og det eneste du hører er merkelige lyder fra oppringeren.

Svisj, svisj og skratsj, skratsj og andre merkelige lyder strømmer fra telefonen mens du lurer på hva i all verden du skal gjøre. Nå skjønner du nok hvor jeg vil hen.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger dette har skjedd meg. Og det har økt på i det siste, etter at de nye smarttelefonene kom på markedet. Personer jeg har ringt opp, eller som har ringt meg, ringer tilbake etter noen minutter eller timer – fra lommen der telefonen ligger.

Jeg vet ikke hvordan du pleier å reagere. Selv ender jeg ofte med å føle meg litt tåpen etter nok en gang å ha forsøkt å komme i kontakt med personen som uten å vite det har ringt meg opp.

Metodene jeg har benyttet er neppe særlig kreative, for jeg har aldri lyktes å komme i toveis kontakt med de mange oppringerne. Jeg har forsøkt å plystre så høyt som jeg kan (nå tenker du nok at jeg aldri har fått til å plystre mellom tennene, men det får så være). Jeg har prøvd å rope, og jeg har prøvd å knakke frenetisk med fingeren mot telefonen.

Den eneste metoden som har vist seg å virke er snublende nær å tenke seg, nemlig det å legge på. I det siste har jeg noen ganger i tillegg sendt sms med meldingen «Du ringer meg uten å vite det». Typisk nok får jeg verken takk eller smilefjes tilbake.

Det kan jo være fristende å sette seg ned å lytte de gangene vedkommende sitter i ro, og ikke produserer de forstyrrende lommelydene som oppstår når folk er ute og går. Jeg sier det som en advarsel, og ikke som et tips.

For det kan skje med hvem som helst uansett stand og stilling. Jeg har på denne måten opplevd å bli ufrivillig til stede i deler av møter der jeg ikke har noe å gjøre, som om jeg uten å ville det blir tvunget til å stå med øret presset mot døra til rom jeg ikke er invitert inn i. Og det er bare ekkelt.

Publisert 26. mars 2012