Jeg har aldri helt klart å være med i hylekoret til dem som klager over snøen. Det betyr ikke at ingen har hørt meg si noe ufordelaktig om alt det frosne vannet som daler ned fra skyene vinterstid. For jeg har sikkert gjort noen forsøk, uten at jeg kan huske noen helhjertede utspill fra min side.
Vendepunktet, øyeblikket da det gikk opp for meg hva jeg egentlig følte, kom under Karibias sol, da jeg som ung sjømann var der i ti herlig varme måneder i ett strekk.
Kall det gjerne hjemlengsel. Kall det hva du vil. Jeg kaller det for snølengsel, en følelse som minner om det å være avskåret fra noe kroppen har tatt for gitt.
Det opplevdes som et sannhetens øyeblikk der jeg sto på bruvingen og så ut over blåmyra i 20 varmegrader rundt klokka to om natta. Det kom over meg at jeg savnet snø, og at jeg aldri, aldri mer skulle si noe negativt om verken snømåking eller det å stå fast med bilen.
Borte var minnene om neglesprett og de store guttenes hang til å døpe meg. Snøballkrigene med isete kanonkuler susende om ørene. En gang da jeg reiste meg opp bak borgen for å overraske de to år eldre guttene fikk jeg en slik iskald fornøyelse midt i den åpne munnen.
Jeg tenkte heller ikke på at jeg aldri vant et eneste skirenn eller hoppet lengst i Mosvoldbakken, eller Storbakken for den saks skyld. De premiene jeg fikk var nok heller for min forbløffende utholdenhet ved å stille opp som listefyll gang etter gang vinteren gjennom.
Minnene som fanget meg var mange. Som det å bygge snøhuler og å hoppe i dypsnøen med sammensnurpet anorakkhette og luggekledde føtter, og synet av tente snølykter når kramsnøen gjorde det mulig.
Jeg husket igloen vi bygde i hagen hjemme på Ørnes. Den var så stor at jeg som 12-åring kunne stå oppreist inne. Og jeg husket den vanvittig spennende følelsen da vi sprang fram, festet grepet om søppelbilens støtfanger og skled etter på glatte sko oppover bakkene. Jo da, vi fikk kjeft – men klarte ikke å holde oss unna.
Publisert 16. februar 2012
Sett fra min vinkel 
Legg igjen en kommentar