Sett fra min vinkel

Jeg elsker å gå i fjellet. Det er noe jeg har vært klar over siden jeg var liten, og kunne streife omkring omtrent som jeg lystet i en verden fri for de store bekymringene.

Det er særlig tre nytelser som kommer over meg når jeg passerer tregrensen og fjellheimen åpner seg foran meg.

Jammerdalen ligger bak meg, er det første jeg kjenner på. Og det er ikke bare de hverdagslige problemene og folks hang til å klage som blir til luft og vage minner. Jeg kan også fri meg fra alle typer negative vinklinger og hatske utfall i det offentlige rom mot meningsmotstandere og grupper i befolkningen. Med det åpne landskapet kommer det en særegen trang til å se stort på tingene.

Den andre nytelsen er å treffe folk i fjellet. Jeg ser dem på lang avstand og kan i god tid glede meg til å møte åpne blikk, blide fjes og hyggelige hilsninger med samme sjenerøsitet.

Kanskje blir det anledning til en prat om dette og hint, ubetydeligheter og annet trivelig som måtte falle på tungen der og da. Her er det kun plass for slikt som gir energi. Negativt snakk som tar på humøret er fullstendig uønsket i slike omgivelser.

Møtet med meg selv og mine innerste tanker er den tredje nytelsen. Nå er det ikke slik at jeg bare har gode tilbakemeldinger å tygge på. Som nordmenn flest bærer jeg på en god porsjon selvbebreidelse og annet slagg som jeg må forholder meg til.

Nytelsen ligger i å la tankene flyte fritt. De negative tankene kan komme og gå som de vil. Her er det også rikelig anledning til å fylle på med nye vinklinger og glede over det livet jeg har og kan dele med andre.

Om et par uker får jeg anledning til å gå i fjellet på nytt etter en helt spesiell sommer preget av ondskapen som ble åpenbart gjennom terrorhandlingene i Oslo og på Utøya 22. juli.

På Norges offisielle sørgedag 21. august går Rallarmarsjen i regi av Glomfjord Røde Kors Hjelpekorps fra Fykan til Glomfjellet. Da kan jeg både å legge de tunge tankene bak meg, treffe positive folk og fylle sinnet med tro på framtida.

Publisert 4. august 2011