Det gikk i grunnen ganske fort å lære å kjøre bil. Kanskje fordi jeg hadde fått med meg poengene med giring og ratting og slikt i god tid før jeg satte meg i bilen til første kjøretime utenfor kjøreskolen i Bodø.
Men det tok ikke mange dagene før jeg i et kryss i Dronningens gate fikk følelsen av å være skårunge på egen båt. Plutselig så jeg et forskremt ansikt like foran frontruta på varebilen. Vi slapp med skrekken – begge to. Panikkfølelsen henger fortsatt i.
Det er nok like greit. For jeg kan skrive under på at det kan føles herlig å kjøre både fort og farlig når mulighetene byr seg.
Enkelte ganger er det i overkant spennende. Som det å kjøre i tett fokksnø og med isete vinduer over Saltfjellet – med øynene klistret til baklysene til bilen foran. En gang hang jeg som et flagrende slips i et kort slepetau etter en bil i 80. Vel framme måte jeg nærmest brytes løs der jeg satt med hvite knoker om rattet og krampe i bremsefoten.
Sannheten er at det er livsfarlig å kjøre bil, både for sjåføren og alle andre i og utenfor kjøretøyet.
Det er bare det at det er lettere å få inn alvoret når du sitter inni en metallboks på over 1000 kilo som ufrivillig danser piruett på glatta enn når veigrepet innbyr til kjappkjøring langs asfalten.
Kjørestilen henger nok sammen med personligheten, i likhet med innholdet i hanske- og bagasjerommet.
Det å sette seg i bilen kan føles som å kle på seg en ytre kappe av usårlighet, fordi vi samtidig omgir oss med teknologi som kan forhindre kollisjoner og skrens og oppblåsbare puter som skal begrense skader på kropp og sinn.
Jeg føler meg en smule personlighetsforstyrret her. For samtidig som jeg elsker å suse litt når det er mulig, foretrekker jeg å snakke meg gjennom lange tunneler. Og uansett hvor jeg kjører er jeg på utkikk etter trøbbel jeg for all del må unngå.
For meg handler kunsten å kjøre bil i hovedsak om å komme helskinnet fram.
Publisert 6. januar 2012
Sett fra min vinkel 
Legg igjen en kommentar