Jeg har bosatt meg frivillig ved kysten, tenker jeg, setter på kaffen og myser mot havet som jeg setter sånn pris på.
Nok ei natt i et bråkete miljø ligger bak meg. Ringene under øynene er blitt en smule større – eller kanskje det bare ser sånn ut fordi jeg føler en smule selvmedlidenhet drive inn som tåkebanker foran øynene.
Mens jeg bretter sammen den ferdigbladde avisa lar jeg blikket feie over hustakene i nabolaget, og tenker: Hva skal man kalle denne biotopen jeg bor i, sett på bakgrunn av at hustakene rundt om er hvite av måseskitt og preget av et og annet måsereir dandert ved luftehatter og annet som kan gi litt ly for sårbare måsefamilier.
Fuglefjell kan neppe sies å være dekkende. Til det er de for få. Men kanskje måseby!
Jeg kan ikke klage. De var her før meg, som så mange andre. Vi har et elgtråkk rett nedenfor huset vårt som hver vinter benyttes av skogens konge. Ørret og oter leker seg i elva like ved, aller helst hver for seg. Og jeg kan høre måsene skrike fra tidlig morgen til jeg duknakket er kommet meg trygt inn i bilen, løpende av frykt for å bli bæsjet på av fjærkledde stupbombere som nådeløst forsvarer reviret og avkommet sitt.
Klage, nei, men det hender at jeg ønsker dem dit pepperen gror.
Det er meg uvedkommende hva slags måser det er som på denne måten holder meg ufrivillig med selskap og mer enn gjerne vekker meg tidlig på morgenen. I stedet for å google deres artsidentitet nøyer jeg meg med å gi dem toleddete utnavn der første ledde begynner på f eller h og de andre ender med måse.
Den av dem som fikk det mest flatterende tilnavnet ble døpt granmåse. Tilforlatelig betegnende for en hvit og grå vekkemåse med reir oppå et forlatt skjærereir i ei gran ti meter fra soveromsvinduet vårt.
Vi bor på en måte sammen, måsene og jeg – uten å sette pris på hverandre. Vi har bare samme hang til å bo nært havet, og krangler støtt om retten til det.
Publisert 16. juli 2012
Sett fra min vinkel 
Legg igjen en kommentar