Sett fra min vinkel

Menn som står fram som utysker, voldtar, krenker unge jenters verdighet og framtid på det groveste og som begår kriminelle handlinger under politiske og religiøse faner, minner oss stadig om at vi trenger en åpen debatt som kan forebygge og forhindre slik avvikende atferd.

Det kan synes som om vår vestlige kulturarv, som i utgangspunktet er forankret i de kristnes, jødenes og muslimenes felles religiøse opphavsmyter, ikke strekker til i en slik meningsdannelse. Det kan til og med hevdes at det i de religiøse skriftene er lettere å finne svar på hvorfor ugjerningene skjer enn hvordan de kan unngås.

Det er lett å slå fast at dette er en verdidebatt. Utfordringen er å sette rammene, og å utvikle debatten slik at den når inn – helt inn i menns kjønnsidentitet. Da må mennene selv definere premissene, både når det gjelder innholdet og på hvilken arena debatten hører hjemme.

Og dem er det flere av. For en diskusjon om mannens kjønnsidentitet dreier seg både om hvilken skaphylle hans seksualitet bør vokse ut fra for at han skal bli et ekte mannfolk, hvordan han bør opptre hjemme og ute og hvordan kroppen hans bør se ut. Premissene settes straks poden er født og de første lyseblå plaggene tres over hodet på ham. Og under juletreet blir han snart møtt av det brede gliset til «Lynet McQueen» eller en annen variant av typen gutteleker. Noen år senere vanker det både «transformers» og kopier av ulike typer skytevåpen, som et forvarsel om at landet trenger ham – som soldat.

Denne sosialiseringen går parallelt med kravet om likestilling, et begrep det kan være vanskelig å forholde seg til. Det er nemlig både historisk og kulturelt betinget med sin forankring i behovet for omfordeling av oppgavene i hjemmet, seksuell frigjøring og ulike lønns- og karrierebetingelser i arbeidslivet.

Utfordringen er at begrepet likestilling ser ut til å mangle de nyansene som skal til for å korrigere avvikende manneatferd. For dette er en diskusjon som skjer på kvinnenes premisser, nettopp fordi den ble utviklet for å gi kvinnen den definisjonsmakt hun trengte over mannens handlingsrom for å kunne skape sitt eget. Samtidig fikk hun også makt over mannens register for utvikling av kjønnsidentitet og selvfølelse, en makt de fleste menn nok vil ha fordeler av å riste av seg.

Menn må nemlig selv ta ansvar for å styrke og kommunisere sin egen kjønnsidentitet. Først og fremst ved å rydde i sitt eget hode og markere sin avsky mot og tydelige avstand fra all kjønnsrelatert undertrykkelse og vold, politisk og religiøst motivert kriminalitet og mot krenkelser av barn og unges verdighet og integritet.

Minst like viktig er det å hente fram og dyrke de positive sidene ved menns tenke- og væremåte, og da gjerne gjennom en åpen meningsutveksling i det offentlige rom.

Det vil vårt menneskelige fellesskap kunne nyte godt av.

Publisert i Avisa Nordland 18. oktober 2012