Dere må ha meg unnskyldt, alle dere som har tatt endelig stilling og står på barrikadene, parat til å definere rett og galt i den fastlåste konflikten i Midtøsten. For etter at stridighetene i denne regionen har preget livet mitt helt siden min politiske bevissthet våknet for mer enn 40 år siden, er jeg rammet av en form for trøtthet.
Av respekt for dem som virkelig har satt seg inn i saken føler jeg for å be om våpenhvile, et rom uten kamp, en fredelig plett der det er mulig å kjenne etter hva denne konflikten har gjort og gjør med oss uten at vi i samme åndedrag må adressere ansvaret til dem som står på den andre siden av uenighetens avgrunn.
Nå hagler det igjen med raketter, kuler og politiske skjellsord, uten hensyn til hvem som rammes. Barn dør og lemlestes side om side med politiske ledere på Gaza. Et traumatisert folk mister sine kjære og lever i frykt på israelsk side. Det er lett å kjenne på sympatier og antipatier. Det er fristende å lete etter historiske årstall og hendelser og folkerettslige knagger å henge argumenter på. Hvem er de ansvarlige – hvor og når startet dette – skal det ikke ende snart?
Mitt ståsted preges nå av en erkjennelse av at det er vanskelig å se en annen virkelighet enn den vi selv er en del av. Rammene for politiske så vel som for private beslutninger er gitt av dem som er aktører, ikke av betrakterne. Slik er det vel også i hodene hos dem som forsvarer sine rettigheter i denne regionen. Ansvaret for det som skjer på begge sider kan ikke bæres av endre enn dem selv. Veien ut av elendigheten må på samme måte stakes ut av de involverte.
Vi husker Oslo-avtalen i 1993, som var opptakten til Camp David-forhandlingene for snart 13 år siden. I mellomtiden fant den norske Nobelkomiteen det formålstjenlig å gi fredsprisen til PLO-leder Yasir Arafat og de to politiske lederne Shimon Peres og Yitzhak Rabin fra Israel, som en påskjønnelse og oppmuntring til videre bestrebelser etter at Oslo-avtalen var inngått.
Det ble ikke slik. Freden kom ikke. Det virker som om Rabins og Arafats håndtrykk 13. september 1993 førte til at ondskapen slo varig rot. Begge de to modige lederne er nå døde. Hat og hevnaksjoner, blod og død, mistenksomhet og murer av betong har trampet inn og avviklet dialogen som metode. Medmenneskelighet og tilgivelse ser ut til å ha blitt fremmedord.
Jeg kjenner en intens motvilje til å ha formeninger om hvem som har rett og hvem som har tatt og tar grunnleggende feil. Bilder av terror ruller over tv-skjermen, og jeg kjenner bare lyst til å snu meg bort.
Det er svart november. Den vestlige verdens religiøse vugge står nok en gang i brann. Flammene kaster skygger over en humanisme i krise. Fredslandet Norge maner til fred med den ene hånda og selger våpen med den andre. Hjemme i stua hos oss kan det bli vanskelig å la julefreden senke seg uten å tenke på at de som preker om «fred på jord» så lett forsvarer det motsatte.
Publisert i Avisa Nordland 20. november 2012
Legg igjen en kommentar