Sett fra min vinkel

Det høres kanskje litt rart ut, men faktum er at jeg har et handikap når det kommer til å ordlegge meg.

Jeg tenker på evnen til å bidra med hyggelige utsagn i uformelle sammenhenger. Aktiviteten kalles gjerne for «smalltalk», eller småprat om du ønsker den norske versjonen. Det handler om å holde i gang en samtale med folk du ellers ikke er så mye sammen med. Det er en kunst enkelte elsker å utøve, og andre hater som pesten.

Dersom vi ser bort fra ekspertene, de som eier rommet og får latteren til å sitte løst, har vel de fleste mest erfaring med å være tilhører. Det er en rolle like god som andre, men føles ikke dermed likeverdig. Her har du meg.

Jeg skulle gjerne bidratt med vittigheter, historier som får de andre rundt bordet eller i gruppa til å le og kose seg. Det blir med forsøkene. Det hender til og med at folk ler av at jeg sier noe, i stedet for av hva jeg faktisk forteller.

Jeg er nemlig en av dem som heller ønsker å vente til samtalen kommer inn på noe viktig, noe saksorientert som vi behersker. Det får så være at smilene stivner og øyebrynene rynker seg i stille konsentrasjon. Her handler det i verste fall om å overleve. Verdigheten står på spill. Så kaster jeg meg ut i det.

Det ender gjerne opp i en diskusjon der den morsomme etter hvert kjenner at både jeg og de andre trenger førstehjelp. Blikkene følger lederen, og så løftes taket på nytt.

Vi kommer ikke utenom. Året inneholder et stort antall selskaper, møter på jobben og i fritiden, kurs og seminarer eller på butikk og legekontor. Med andre ord et utall av muligheter for å oppleve pinlige øyeblikk av stillhet der du ikke aner hva du skal si.

Nå er julebordsesongen over oss. Snart skal vi gå fra det ene juleselskapet til det andre. Jeg grugleder meg mens jeg preparerer meg ved å innprente at jeg for all del ikke må invitere til å gå i dybden. Enkelt fortalt handler det om en form for høydeskrekk. For jo dypere man går, jo større blir fallhøyden.

Publisert i Avisa Nordland 23. november 2012