Det skal ikke være enkelt, sies det. I alle fall når det gjelder å fange fisk. Det vet vel jeg, som vokste opp ved en ørretbekk og fikk testet ut mine ferdigheter med fiskestanga i ung alder.
Som etterkommer av et folk som i all tid har livnært seg på havets rikdommer, ble jeg tidlig klar over min skjebne. Med foreldre som stadig fylte ryggsekkene med feit fjellrøye, hadde jeg noe å strekke meg etter. Men, som antydet, når det kommer til praksis blir det fort misforhold mellom drømmer og virkelighetens realiteter.
Vi kalte den for elva, men av helt åpenbare grunner har Mosvoldbekken fått et navn som passer godt til dimensjonene. Den gangen jeg debuterte som elvefisker var den ei brusende elv full av herligheter som bare ventet på å bli landet etter harde basketak.
Utstyrt med ei trøe av rogn i beste kvalitet og et snøre av blåblank nylon, ga jeg meg i kast med karstykket. Kroken var egnet med feit, buktende meitemark, der jeg listet meg mot mine drømmers mål. Jegeren søkte sitt bytte under en regntung himmel, og lot mygg og knott ruse seg uforstyrret på nypumpet adrenalin.
Egentlig visste jeg godt hva som ventet meg. Med eldre brødre i huset hadde jeg jo fått med meg både kvalitet og størrelse på de herlighetene som fra tid til annen krøllet seg i steikepanna på kjøkkenet vårt. Men samtidig gikk det historier om både smålaks og sjøørret.
Det magiske ordet var «sildaure», en glinsende fisk med lyserødt kjøtt som flere andre hadde fanget nettopp her. Den skulle sikre meg den ære og berømmelse jeg så sårt trengte.
Med øynene så vidt over sivet lirket jeg agnet ned i skumvirvlene øverst i kulpen og lot det seile med strømmen mot de ventende fiskemunnene.
Synet av det blanke, sprellende byttet mot himmelen fylte meg med berusende, men kortvarig glede. Guttefingrene var for små til å kunne holde på sleipingen, som buktet seg kjapt tilbake til sitt rette element. Det er vel slikt som gjør gutter til menn.
Publisert i Avisa Nordland 5. januar 2013
Sett fra min vinkel 
Legg igjen en kommentar