Sett fra min vinkel

Eldreomsorgen i Meløy settes i et kritisk søkelys i Salten kommunerevisjons rapport fra februar i fjor. Her kommer det blant annet fram at sju av ti pårørende er misfornøyde fordi deres kjære som bor i institusjoner i Meløy ikke har aktivitetstilbud og mulighet til å komme seg ut.

To andre funn gir grunn til alvorlig bekymring: De ansatte i åpne avdelinger tar i svært begrenset grad initiativ til sosial kontakt med beboerne, som i altfor liten grad, om i det hele tatt, blir aktivisert og stimulert.

Forklaringen kommer fram i Mitt Meløys februarutgave, der kommunalsjefen og omsorgslederen begge forteller at dette kommer av at tjenesten har for lite folk. Det bekrefter den forklaringen også de pårørende har fått og får høre av ansatte.

Mens det rapporteres at de demente som bor på de få skjermede plassene blir godt tatt vare på, stimulert og aktivisert, forteller rapporten at de rundt 60 demente beboerne i de åpne avdelingene her sviktes grovt.

Dette går på verdigheten løs, og mange pårørende fortviler og føler seg maktesløse. Behovet for avlastning i en krevende hverdag med en dement ektefelle må veies opp mot følelsen av å svikte sin livsledsager når han eller hun leveres til korttidsopphold på ei åpen avdeling. For Ørneshaugen bofellesskap og de åpne avdelingene på Vallsjøen og Ørnes omsorgssentre er bemannet som somatiske avdelinger, mens opp mot 80 prosent av beboerne er demente.

Det har ikke manglet på nødrop fra de ansatte, som i årevis har bedt om flere hender og ressurser til aktivisering. Politikernes svar på dette har vært å sparke ballen tilbake til rådmannen med krav om å produsere mer kvalitet uten å tilføre de ressursene det er meldt behov for.

Det er trolig bortkastet å vifte med verdighetsgarantien. Til det er begrepet verdighet for vagt, noe tidligere stortingsrepresentant for Høyre, Inge Lønning, reflekterer over i en kronikk i Minerva i oktober i fjor. Han mener det ikke lar seg gjøre å definere hva et verdig liv er fordi verdiget ikke er mulig å måle eller veie. I hans hode er verdighet er positivt ladet ord som ikke er meningsbærende. For det skal godt gjøres å være imot verdighet og en enda mer krevende øvelse å være tilhenger av uverdige forhold.

Det er med andre ord neppe mulig å beskylde Meløys politikere eller rådmannen for å drive en uverdig eldre- og demensomsorg.

For de demente, og deres pårørende, handler dette ikke om retorikk og vanskelige ord. For dem er verdighet synonymt med fravær av krenkelser. For slik kan et menneskes verdi oppleves og måles gjennom hele livet, ved at den som krenkes i samme øyeblikk får bekreftet sin reduserte verdi av den som krenker.

De pårørende er ikke bare opptatt av de etiske sidene ved saken. For dem må det oppleves som hårreisende arrogant å utsette oppbemanningen til det nye omsorgssenteret på Ørnes står klart i 2015, når tjenesten så åpenbart trenger flere hender allerede nå.

Publisert i Avisa Nordland 11. februar 2013