Jeg er litt sent ute i år, kanskje, men nå er iallfall de første frøene sådd i det lille huset av aluminium og plast i hagen. Målet er å bli ferdig i løpet av helga.
Så kommer jeg til å rusle der og vente på at de første små tustene skal dukke opp av den svarte, fuktige molda mens jeg vanner og passer på. Og den som venter på noe godt kan som kjent vente en stund, og tenke.
Her skal det nemlig bli masse snacksie greier, for både syn og gane. Når jeg har fått de siste frøene på plass kommer pottene med krydderplanter, grønnsaker og sommerblomster til å slåss om plassen på hyllene. Overfylt skal det bli, det er det ingen tvil om.
Jeg tyvstartet litt i vinduskarmen mens snøen framdeles lå metertykk på plenen. Så jeg vet at det det vil skje, det som alle hobbygartnere i disse dager koser seg med, spiringen.
De er som små undere, disse ørsmå, grønne spirene som skyter opp av molda med sitt klorofyll. Her driver energien fra lyset en prosess der byggesteiner fra karbondioksid og vann brukes til å bygge nye røtter, stengler, blader og frukt.
Inne i bladenes kjemiske fabrikker skjer de underligste ting. For den som ønsker å fordype seg finnes det nok av lesestoff på nettet og i bibliotekenes hyller. Jeg har merket meg at de er vår aller beste venn, ikke bare når det kommer til å være mat og pynteting, men også for vår tilværelse generelt på kloden.
Det er sånt jeg kan komme til å spekulere på der jeg tramper rundt blant de sårbare, skjønne på mine til sammenligning, digre føtter. For plantene er nyttige til mer enn å fange og spalte karbondioksid, CO2, som i de mengdene som pøses ut i atmosfæren i disse dager bidrar til klimatiske endringer av det ekle slaget.
Plantene har også den vidunderlige egenskapen at de spalter vannets molekyler for å få tak i hydrogen. Og det avfallsstoffet plantene puster ut når dette skjer er oksygen, grunnstoffet vi andre ikke kan klare oss uten. Er det ikke fantastisk? Vi bytter liksom. Litt karbondioksid og vann fra meg, og vips får jeg verdifullt oksygen tilbake.
Publisert i Avisa Nordland 11. mai 2013
Sett fra min vinkel 
Legg igjen en kommentar