Sett fra min vinkel

Om et par dager er det tid for rolig pust og langsomme tanker, gjerne på et strandpledd med hendene bak nakken og blikket rettet mot skyene. Jeg gleder meg til turer i fjellet med fiskestanga og å dra ut i kajakk på duvende bølger, på leting etter lune viker å hvile ut i. Vi snakker om ferie, god tid og deilige dager til fri benyttelse. Jeg gleder meg.

Jeg vet at de kommer, tankene. Funderingen over hvordan det hele er skrudd sammen. Hva som driver meg til å tenke og handle som jeg gjør. Barndoms- og ungdomsårenes erfaringer. Verdier og holdninger jeg ble møtt med og som ble min kulturelle bakgrunn. Opprøret mot det jeg ikke følte meg bekvem med, som førte meg videre og i kontakt med andre tanker jeg fant verdifulle og nyttige. Bøker, filmer og artikler – et hav av menneskeskapte refleksjoner over folks sårbarhet og styrke i ulike situasjoner.

Hvem eier ordene? Begrepene som forankrer oss til det å være mennesker gjennom sitt innhold. De som rører hjertet og får oss til å kjenne det i magen, som vi sier. De som gjelder for alle mennesker og folkeslag på den lille kloden vår. Det som binder oss sammen og gjør det mulig å vite akkurat hvordan det føles å være til, på godt og vondt.

Jeg vokste opp med kirken og skolen som kulturbærere i et regime der kristendommen var enerådende. Den gangen, det som i dag må kalles for gamle dager, var det de kristne som eide ordene og forklaringene. I dag er det ikke lenger slik. Vi er blitt et flerkulturelt samfunn der humanister, muslimer, hinduer og mennesker med andre religiøse og kulturelle tenkesett bruker de samme ordene med den største selvfølgelighet.

Derfor kan ingen gjøre krav på eierskapet til ordene som setter rammer i viktige verdispørsmål som gjelder menneskeverd, hensynet til natur og miljø, klokskap og omsorg for de mest sårbare i samfunnet, barns oppvekstvilkår og hensynet til dem som ber om beskyttelse.

Jeg skulle bare ønske at alle politikere turte å gå i seg selv og spørre om de virkelig forfekter en politikk som tar de viktigste av alle ord på alvor.

Publisert i Avisa Nordland 20. juni 2013