I det siste er jeg kommet i tanker om dette med grenser, og da særlig de kunstige sådanne. Jeg har innsett at vi lever livene våre bak mentale stengsler som begrenser mulighetene til å fly. Og nå har jeg innsett at det samme gjelder for det kroppslige.
For ta nå dette med fysiske funksjonshemninger, som vi kaller det å ikke være utrustet som folk flest. Det ser da ikke ute til å være annet enn synsforstyrrelser hos dem som står utenfor, og glassbur for dem som lever sitt liv i de kroppene jeg her tenker på.
Jeg har nemlig sett det i HD på 50-tommeren. Funksjonshemmede folk som snubler og ruller over stokk og stein, til lands og til vanns, over breer og høyt til fjells.
De sliter nok litt mer enn andre, såkalte funksjonsfriske i tilsvarende situasjoner, men opp kommer de. Både fra soveposen og deretter til geografiske mål så langt utenfor deres, og vår, mentale forestillingsevne som det vel er mulig å komme.
Skal tro om vi har skjønt den eksistensielle rekkevidden av denne typen reality-tv, forresten. For hva med vårt neste møte med folk som ikke synes å være i stand til å sprenge grensene sine. «Det er bare å komme seg opp om mårran og piske seg i gang», kan tenkes å være et typisk utsagn – inni oss, mener jeg.
Jeg kjenner meg litt misunnelig når jeg ser de eplerøde kinnene til våre nye friluftshelter i det de når dagsmålene sine. Og når jeg fra min side av skjermen opplever deres glede over å ha sprengt sine grenser så ettertrykkelig grundig. Måten de framsnakker hverandre på. Kameratskapet.
Det er ikke det at jeg ikke kunne gjort det samme selv. For jeg har vært både høyt og lavt, og inne i fjellet for den saks skyld. Men, det spørs om jeg kan omtale mine bragder som sprengningsarbeid.
De finnes et sted i hodet, grensene mine. Og det virker som om vanene er festet med strikk der inne. For straks en grense er brutt, trekkes jeg gjerne så altfor legg inn bak murene til mitt vante liv igjen.
Publisert i Avisa Nordland 23. november 2013
Sett fra min vinkel 
Legg igjen en kommentar