Sett fra min vinkel

Jeg har mine røtter i fjæresteinene i Rødøy. Det henger klaser av tang og fiskeslo fra grenene i slektstreet mitt. Jeg vet hvem jeg er.

De var noen hardhauser, anene i slekta mi, som fartet på vinterfiske og dro uer og kveite fra dypet i fjordene. Kvinnfolkene var knapt i ro. Fra morgen til kveld tok de ansvar for unger og dyr, ved rokk og ovn. Alle sto på i en runddans styrt av årstidene, og vissheten om at alle var avhengige av hverandre.

De klorte seg fast på småbrukene under karrige kår mellom fjell og hav, og på omflødde øyer. Naturen var raus den ene dagen, og nådeløs den neste. De var sårbare, ble tøffe i trynet, og myke som smør under den værbitte huden.

Jeg var tilbake i sommer et par turer. Snuste inn angen av nedlagte småbruk og gjengrodde stier. Tok meg inn i jordkjelleren som kunne vært tatt i bruk når som helst, med sine vegger og tak av stein møysommelig lagt på stein.

Skiferhella som lå foran bislaget ligger der fremdeles, 60 år etter at huset ble revet. Naturen eter opp innmarka, jafs for jafs. Blant de viltgroende hagebuskene lukket jeg øynene, og lyttet til stemmene som en gang pludret i solveggen her.

Det er vanskelig å holde kontakten med denne delen av meg selv i den travle hverdagen jeg har nå. Det er som å leve på en annen klode, med ei svimlende dyp kulturkløft mellom da og nå. Og det slår meg at noe verdifullt kan være gått tapt.

Så får det være slik. For ingen kan basere nåtiden på fortiden alene. Men det går an å ta med seg det beste, og jeg tenker at dét handler om huske at ingen kan klare seg alene.

Du tenker kanskje at det er den største selvfølgelighet av alle.

Slik er det ikke.

For vi har organisert oss vekk fra nødvendigheten av å ta ansvar for hverandres ve og vel, og satt omsorgen for sårbare sjeler bort til folk som har betalt for det.

Flokken er splittet opp i enkeltmennesker som får klare seg så godt som de kan.

Publisert i Avisa Nordland 17. mars 2014