Sett fra min vinkel

La det være sagt med det samme. Jeg liker ikke hauker.

Jeg snakker ikke om de sjeldne rovfuglene våre, men om ulike typer maktpersoner som har gjort, og gjør seg fortjent til merkelappen hauk for sin innsats for å fremme krig som virkemiddel.

Begrepet hauk stammer fra amerikansk politikk. Hawk, eller War hawk, satte merkelapp på dem som i kongressen hisset til krig mot Storbritannia. Denne krigen varte fra 1812 til 1815 og krevde innpå 20.000 menneskeliv. I de påfølgende 200 årene fram til vår egen tid har mange tilsvarende hauker lettet på jakt etter bytte.

Enhver metafor trenger et motstykke for å fungere som retorisk virkemiddel. Smak på ordet due, så skjønner du hva jeg mener. Haukene jakter på duene, og dreper dem. Predatoren har sin funksjon. Uten den blir det ingen balanse i naturen.

Haukene dreper for å skaffe mat til ungene sine, og for å holde seg i live til de har klart å føre arten videre. Duen som flyr under den jaktende hauken er bare ett av flere mulige byttedyr. Den befinner seg lenger ned i hierarkiet, og vet det.

Men hauker angriper ikke sin egen art for å drepe. Den sterkestes rett begrenser seg blant hauker til å dominere konkurrenter, eller å bli dominert. I denne kampen er det egne fjær som fyker for hakkende nebb og rivende klør.

Det er et hav av tid siden konger og andre makthaverne møttes på lagmarken. Som da Englands kong Henrik V svingte sverdet og banket franskmennene ved Agincourt den 25. oktober 1415.

Han oppnådde den oppsiktsvekkende seieren med 6.000 soldater mot den tallmessig overlegne franske hæren på 36.000 soldater. England hadde nemlig langbueskyttere, som spredte død og frykt på avstand.

I vår tid lever statsoverhoder og andre maktpersoner i krigførende land et beskyttet liv. Det er bare taperne som risikerer å bli trukket for domstolen og anklaget for krigsforbrytelser. Vinnerne skriver historiebøkene som det passer dem.

Kong Henrik V vant med langbueskyttere, og krigsindustrien har lært. Nå til dags vinnes krigene av dem som dominerer luftrommet med avanserte jagere, bombefly, høyteknologiske raketter og snikende droner. Haukene lander, dreper for fote, og smir sine smarte forklaringer på hvorfor det var og er nødvendig.

I hele mitt voksne liv har jeg vært involvert i den vestlige verdens største ulykke – den pågående maktkampen mellom jøder, muslimer og kristne i Midtøsten. De bygger sin tro på felles grunn, men klarer ikke å se hverandre i øynene og slutte fred.

Og når haukene forsvarer hvorfor de dreper hverandres syke, eldre, kvinner og barn, applauderes de av støttegrupper blindet av krigens retorikk.

Det er kriminelt å drepe barn, uansett hvordan det skjer. Den som ikke klarer å si det i klartekst, og stå for det uten å velge side, flyr med haukene.

Publisert i Avisa Nordland 16. juli 2014