Det er nesten om det er umulig å forstå, dette uttrykket som på engelsk heter «Less is more» – mindre er mer.
Det stammer trolig fra de kinesiske filosofene Confucius og Lao Tzu, finnes igjen i disipliner som Taiji og Qigong, og kan kanskje oversettes til den vestlige varianten – den gylne middelvei. Iallfall ifølge forfatteren Arieh Lev Breslow, som viser til at tenkere som Hippokrates og Abraham Lincoln var kjent for å forfekte denne tilnærmingsmåten.
Mindre er mer-tenkningen hører liksom ikke hjemme i vårt kulturområde, som framstår som preget av det motsatte. Her settes gjerne hardt mot hardt, og i verste fall kreves det øye for øye og tann for tann. Raketter svares med bomber og når kulene river i kjøtt og barn lemlestes finnes det folk som applauderer dem med de største og mest treffsikre våpnene.
De kriminelle bandene som for tiden herjer som gale hunder i Irak er det ferskeste eksempelet på hvor galt det kan gå når de harde hjertene stiller opp med våpen i hånd.
Nelson Mandela var ikke tilhenger av hevn, men mante til forsoning og likeverd i Sør-Afrika. Og flyttet inn i de aller flestes hjerter av den grunn.
Han tok et grunnleggende oppgjør med apartheid – som i sin natur innebærer at en herskerklasse systematisk undertrykker grupper av mennesker som defineres som mindre verdt enn dem som har makten, politisk, religiøst eller på annen måte.
Overdreven bruk av makt kan ikke forsvares, og vil straffe seg i det lange løp. Undertrykte folk vil alltid reise seg i protest. Det viser historien, både den som allerede er fortalt og skrevet, og den vi daglig serveres gjennom mediene.
Det kan smake søtt å stå på den sterkestes side. For det er logisk å støtte dem som har definisjonsmakten. Men når teppet faller kan det vise seg at det fantes muligheter for forsoning som kunne spart begge sider for lidelser og uerstattelige tap.
For dem som ønsker å avsløre retorikken og få øye på det som ikke prøves ut når støynivået er på det sterkeste, kan det være nyttig å tenke at forståelsen av det store bildet finnes i det små. Krenkelsen av ett menneskeliv må da være like forferdelig som om det var mange som ble utsatt for overgrep.
I det lille bildet handler de fleste konflikter om relasjoner mellom folk og urimelig utnyttelse av maktposisjoner. For dem som tyr til våpenmakt handler det om å kontrollere de andres tilgang på våpen eller å få motparten på defensiven på andre måter. Det ender gjerne med en voldsspiral på en eller annen måte.
Den kan bare brytes gjennom forsoning og rettferdighet. Mindre bruk av makt kan vise seg å gi mer fred enn den som vinnes med mye makt.
Dette er ei linje som har ført til fravær av krig mellom de europeiske statene i snart 70 år. Det kan være noe å tenke på for dem som heier som verst på de ulike partene i Midtøsten.
For, er det ikke bedre å ha nulltoleranse for krenkelser enn å tenke at det kan finnes gode grunner for å krenke andres liv, eiendom eller rett til et verdig liv.
Publisert i Avisa Nordland 25. august 2014
flott med anti-militaristiske innlegg – ikke mange av dem for tiden.
By: ingeborg breines on september 6, 2014
at 22:22