Jeg setter pris på herligheter som egenproduserte grønnsaker, jordbær og sommerblomster. Den interessen har jeg fått i arv fra min mor, som vokste opp i de dager da det var høyst uvanlig å kjøpe slik i butikken.
Jeg har også arvet hennes endeløse stillingskrig mot ugress og andre konkurrenter rundt husene her på Ørnes.
I år skulle jeg prøve meg på nye sorter, som reddik og brokkoli. Frøene ble møysommelig sådd, mens jeg for mitt indre blikk kunne se plantene sprette opp av bakken med nye muligheter for sunt kosthold som premie.
Reddik er nemlig fantastisk som smakstilsetning i salater, skåret i tynne, dekorative skiver. Økologisk dyrket brokkoli blir neppe stor, tenkte jeg. Men du verden så sunn. Her var det bare å glede seg til avlingene skulle høstes.
Det tok da også bare noen dager før de første spirene viste seg. Du verden, for en lykke å se dem kose seg i kveldssola, de grønne små. Et slikt syn kan gjøre en hobbygartner varm om hjertet, og grei å ha med å gjøre.
Men slike gleder kan være kortvarige, og en dag noen uker etter at de første reddikene var begynt å knyte seg, skjedde det jeg burde vært advart mot.
For da jeg med lette skritt nærmet meg de små uskyldige skjønnhetene mine, fikk se noe som fikk hjertet til å blø.
Der, foran meg, kavet en tett sverm av små, hvite insekter seg stappmette på vingene etter å ha forsynt seg selv på bladene. Nå var de bare hull i hull, etter at hundrevis av ekle , energiske kålmøll hadde gnafset i seg, uhemmet.
Jeg må innrømme at jeg holdt meg inne et par dager før jeg i det hele tatt orket å se ut av vinduet og bort mot de hjemsøkte bedene med skadespiste reddiker og brokkoli.
Da fikk jeg se et syn som brakte meg nytt håp. For midt på slagmarken sprintet ei travel linerle rundt og snappet i seg av den talløse fienden. En fjærkledd, nådeløs, økologisk skadedyrbekjemper var kommet plantene til unnsetning.
Publisert i Avisa Nordland 13. september 2014
Sett fra min vinkel 
Legg igjen en kommentar