Sett fra min vinkel

Vel midtveis i livet er jeg blitt spent på hvordan det vil være når jeg kommer skikkelig opp i årene. Jeg blir vel litt dement, kanskje mye, regner jeg med, etter hvert. Og så må jeg nok flytte til et sykehjem når jeg ikke kan bo hjemme lenger.

Det blir vel som å bli parkert, tenker jeg. Ikke verdiløs, kanskje, men ubrukelig til alt som virker viktig her i verden. Skal tro om jeg blir i veien når kroppen ikke lenger fungerer som den skal, og jeg stadig vekk må kalle på hjelp?

Denne funderingen deler jeg nok med de aller fleste. For vi har sett hvordan det er på mage sykehjem, der eldre sitter alene i korridorene og på stua foran fjernsynet, eller bare parkert i en krok, døsig stirrende inn i sin egen indre verden. Av og til sveiper det en pleier forbi, travel, fra rom til rom til dem som er alvorlig syke og må stelles der.

Det rommet som inneholder flest folk ligger gjerne midt i avdelingen, bak en glassvegg. Her sitter det ofte flere pleiere som pauser i sofaer og myke hvilestoler. De tar seg en velfortjent pust i bakken mens de kanskje samtaler om hvor travelt de har det, og om det høye sykefraværet.

Bort med sofakrokene, sier jeg. Brenn hvilestolene og trill vekk så mange av rullestolene som mulig i samme slengen. For når jeg kommer på sykehjemmet har jeg ennå mange minutter igjen å leve, helt til siste slutt. De ønsker jeg å leve sammen med folk som setter seg ned og pauser sammen med meg. Som er interessert i hvordan jeg har det i den delen av livet der alt det viktige har skjedd før, og fortsatt er levende i meg.

For jeg kommer til å ha en kropp full av det livet jeg har levd, selv om den kan virke livløs sett utenfra.

Jo mer jeg tenker på det, framstår sofakrokene som symbolske bevis på hvordan samfunnet er delt opp i sektorer. For de finnes på skolene også, der lærerne i praksis ikke bruker mer tid sammen med elevene enn de må.

Fjern gjerne sofakrokene her også. Særlig på ungdomsskolen, der ungene begynner å få pigger og enkelte utvikler egenskaper som trigger de voksnes behov for å snakke sammen om dem. Det skjer best i sofakroken, der historiene i verste fall får tilsnitt av karakterisering av enkelte personligheter.

Når de er borte, sofakrokene, har fagligheten bedre mulighet til å flytte inn. Da kan jo pauserommet benyttes til aktiviteter sammen med beboere som har mange minutter igjen å trives i.

Da kan skolenes pedagoger bedre aktivisere sin høyre hjernehalvdel sammen med elevene, og skape rom med liv og dannende aktiviteter i.

For dette handler om medvirkning, og ikke om aktivisering. Barn, unge og eldre har samme behov som alle andre til å påvirke innholdet i de aktivitetene de skal delta i.

Det forutsetter at fagfolkene har vilje til å jobbe systematisk med sin interesse for hver enkelt av de stadig nye menneskene de skal ha med å gjøre. Bivirkningen kan være mer trivsel og høyere livskvalitet – for alle

Publisert i Avisa Nordland 17. september 2014