Sett fra min vinkel

Det er gjort utallige forsøk på å fortelle hvor enkle menn i realiteten er.

Til forskjell fra kvinnene, selvsagt, som etter det som sies kan ha så mange tanker i hodet som de bare vil.

Vi ser stadig vekk hvordan det går med de flinke pikenes forsøk på å leve opp til dette umulige målet. Denne løgnen, som sliter og slår dem ut midt i spranget mellom rollene som bleieskiftere, fotballmammaer, fitnesstrebere, elskerinner og jeg vet ikke hva.

Selvsagt er det ikke mulig å ha mer enn én tanke i hodet samtidig. Alle som har prøvd noe annet har havnet på sofaen med hodepine om de har tømt rødvinsdunken eller ikke.

Vi snakker her om vindmøllenes natur. De svirrer rundt, som tankene, som har en tendens til å gå i surr når de ikke tvinges ned på jorden enkeltvis og avtvinges klare svar.

Egentlig er det slik at det ligger noen uregjerlige tanker bak de følelsene som styrer handlingene våre. Dette er noe jeg har lært meg etter å ha gått utallige ganger i baret i min baling med vindmøllene i mitt eget liv.

Når de uregjerlige tankene slår inn gjør vi gjerne det motsatte av det vi egentlig vil – til å vise pekefingeren til idiotene i trafikken eller til å synge ut på direkten når verden går oss imot, eller ser ut til å gjøre det.

Menn er ikke enkle, eller like for den slags skyld. Et forsøk på å generalisere norske menn vil støte på at det er gått et hav av tid siden vi levde i en forholdsvis ensartet kultur.

Det er for eksempel, etter mitt skjønn, tåpelig å påstå at veien til mannens hjerte går gjennom magen. En del av oss er riktig nok uhelbredelige romantikere når det kommer til å få servert god mat. Men de aller fleste menn jeg vet om kan selv diske opp med måltider egnet til å vinne hjerter.

Da Don Quijote gikk til sin berømte kamp mot vindmøllene trodde han at han sloss mot kjemper han i realiteten var alene om å tro på.

Den stakkars mannen ble styrt av uregjerlige tanker og usann logikk, og mistet kontakten hjertet sitt og seg selv.

Publisert i Avisa Nordland 27. oktober 2014.