Sett fra min vinkel

I februar i år brakte Avisa Nordland nyheten om Salten kommunerevisjons slakt av legetjenesten i Meløy for mangelfull kontroll med kvaliteten.

Den har blant annet vært preget av en vanvittig vikarstafett forårsaket av underbemanning og kritikkverdige lokaler og datasystemer. Kommuneoverlegen, som selv har 1.000 pasienter på sin liste, ikke har hatt nok tid til å ta seg av administrative oppgaver. Det er ille, men verre er det at pasientene har vært henvist til en strøm av nye vikarer med språkutfordringer.

Svaret fra kommunestyret var å be rådmannen søke ekstern bistand for å få skikk på tjenesten. Etter det Avisa Nordland erfarer er det nå innledet samarbeid med Nasjonalt senter for distriktsmedisin i Tromsø, som nylig var i Meløy for å se på forholdene.

Det er bra, forutsatt at kommuneoverlegen får satt av tid til å følge opp, og at Meløy får flere stabile leger som ønsker å bosette seg i kommunen. Først da kan de kalles for fastleger. Det er nemlig et begrep som tar utgangspunkt i pasientenes behov for forutsigbarhet og trygghet, og ikke om legen er fast ansatt eller innleid vikar.

Det er rådmann Hege Sørlies ansvar å sørge for kvalitet i tjenestene, og etter det vi forstår angripes saken fra flere kanter. Vikarene er blitt færre, og ei omorganisering av ledelsen skal gi bedre kontroll. Det er ingen grunn til å tro at rådmannen ikke kommer til å følge opp så godt det lar seg gjøre. Spørsmålet er om legetjenesten kommer seg opp av sottesengen bare ved å bli kommandert til å bli frisk.

Det rusler nemlig en elefant eller to omkring i rommet. De er av politisk karakter, og er satt navn på av flere av Meløys kommuneoverleger og rådmenn de siste 25 årene.

Den ene har flere ganger tutet med snabelen sin om en legestruktur preget av at hver bygd og øy helst skulle hatt sitt eget legekontor. Gamlemor Anna er nemlig for skrøpelig til å reise med buss og ferge, og næringslivet taper penger på at de ansatte må bruke lengre tid enn nødvendig på legebesøket. Da legestrukturen skulle omstruktureres i mai i fjor anbefalte rådmannen å redusere fra fire legekontor og to utekontor til to legesentre, ett i nord og ett i sør. Det ble for hard kost for politikerne, som mistet helheten av syne. De best representerte bygdene, Ørnes, Glomfjord, Engavågen og Meløya vant, mens Halsa og Bolga ble ofret. Den økonomiske gevinsten er vel knapt nok merkbar.

Den andre elefanten er den førstes bror og skjebnefelle. Den går rundt i gangene og sukker over politikernes svik og manglende evne til å lande den evinnelige diskusjonen om hvor Ørnes legesenter skal lokaliseres, og hvordan det skal utrustes. Legene må fortsatt ta til takke med sine trangbodde, midlertidig permanente lokaler på Ørnes, der verken ansatte eller pasienter trives.

Det skorter ikke på politiske løfter, men på vilje til å handle.