Publisert av: Johan Arnt | mai 11, 2013

Tanker tenkt i drivhuset

Jeg er litt sent ute i år, kanskje, men nå er iallfall de første frøene sådd i det lille huset av aluminium og plast i hagen. Målet er å bli ferdig i løpet av helga.

Så kommer jeg til å rusle der og vente på at de første små tustene skal dukke opp av den svarte, fuktige molda mens jeg vanner og passer på. Og den som venter på noe godt kan som kjent vente en stund, og tenke.

Her skal det nemlig bli masse snacksie greier, for både syn og gane. Når jeg har fått de siste frøene på plass kommer pottene med krydderplanter, grønnsaker og sommerblomster til å slåss om plassen på hyllene. Overfylt skal det bli, det er det ingen tvil om.

Jeg tyvstartet litt i vinduskarmen mens snøen framdeles lå metertykk på plenen. Så jeg vet at det det vil skje, det som alle hobbygartnere i disse dager koser seg med, spiringen.

De er som små undere, disse ørsmå, grønne spirene som skyter opp av molda med sitt klorofyll. Her driver energien fra lyset en prosess der byggesteiner fra karbondioksid og vann brukes til å bygge nye røtter, stengler, blader og frukt.

Inne i bladenes kjemiske fabrikker skjer de underligste ting. For den som ønsker å fordype seg finnes det nok av lesestoff på nettet og i bibliotekenes hyller. Jeg har merket meg at de er vår aller beste venn, ikke bare når det kommer til å være mat og pynteting, men også for vår tilværelse generelt på kloden.

Det er sånt jeg kan komme til å spekulere på der jeg tramper rundt blant de sårbare, skjønne på mine til sammenligning, digre føtter. For plantene er nyttige til mer enn å fange og spalte karbondioksid, CO2, som i de mengdene som pøses ut i atmosfæren i disse dager bidrar til klimatiske endringer av det ekle slaget.

Plantene har også den vidunderlige egenskapen at de spalter vannets molekyler for å få tak i hydrogen. Og det avfallsstoffet plantene puster ut når dette skjer er oksygen, grunnstoffet vi andre ikke kan klare oss uten. Er det ikke fantastisk? Vi bytter liksom. Litt karbondioksid og vann fra meg, og vips får jeg verdifullt oksygen tilbake.

Publisert i Avisa Nordland 11. mai 2013

Legg igjen en kommentar

Publisert i Mine Sidesprang

Publisert av: Johan Arnt | april 29, 2013

Handlinger som avslører holdninger

Det er ikke journalistens ansvar å ta stilling til om noens hoder bør rulle etter avsløringer om alvorlig svikt i Meløy kommunes omsorgstjeneste de siste månedene. Det må politikerne som eier og rådmannen som øverste leder finne ut av.

Vår oppgave er å avdekke kritikkverdige forhold og å bidra til at enkeltmennesker og grupper ikke blir utsatt for overgrep og forsømmelser. Det gjør vi gjennom å la mennesker som ikke er blitt tatt på alvor fortelle sin historie, og ved å bidra til å få fram fakta så usminket som mulig. Det gir våre lesere innsyn i den virkeligheten som eller lett kan gjemmes bak murer av fine ord og vendinger.

Det er modig å stå fram med sin historie i media, særlig når den forteller om sårbare familiemedlemmers og egne, negative erfaringer med pleie- og omsorgstjenestene. Slike historier kommer gjerne etter langt tids frustrasjon, og bærer da i seg et behov for å gjenopprette en verdighet som er blitt tråkket på.

Det bør være lett å forstå at pårørende reagerer når deres slagrammede eller demente ektefeller ikke får etisk og faglig forsvarlig pleie og behandling. Det som er vanskelig å forstå er at det finnes fagfolk og ledere i Meløy kommune ser ut til tåle en slik urett så inderlig vel.

For ett år siden sto slagrammede Odin Johnsen og kona Unni fram i Avisa Nordland etter tre uker på Ørnes sykehjem uten fysioterapi og rehabiliterende behandling. I AN-bilaget Mitt Meløy i februar i år sto tre pårørende fram sammen med sine demensrammede menn og fortalte om Ørnes sykehjems fraværende tilbud om aktivisering. For to uker siden publiserte AN Thomas Eriksen-saken der kona Elbjørg fortalte som sin to år lange kamp for sin demente manns verdighet og rett til forsvarlig helsehjelp.

Ordfører Per Swensen og lederen av administrasjonsutvalget, Kjell Sahl (H), har som eiere og arbeidsgivere gitt uttrykk for at de skjemmes. Vi får tro dem når de sier at «det er ikke slik vi skal ha det». Det gjenstår å se om de tar eieransvaret fullt ut på alvor. Politikerne har nemlig til nå blant annet latt være å ansette aktivitører og miljøterapeuter, til tross for at helsefagfolkene og lederne har bedt om det i en årrekke.

Salten kommunerevisjon kom i februar i fjor med en rapport som viste at 70 prosent av de pårørende er misfornøyde med beboernes aktivitetstilbud og mulighet til å komme seg ut. Hver femte mener at deres kjære ikke blir behandlet med respekt.

I Thomas Eriksen-saken sier Fylkesmannens Bente Westgaard at Meløy kommunes utfordring er å sette det de har planlagt ut i praksis. Da er det forstemmende å høre kommunalsjefen skylde på ansattes holdninger og kultur og at lederne under ham ikke følger opp ansvaret sitt.

Nå skal det følges opp med instrumentelle tiltak som serviceerklæringer, kvalitetsindikatorer og avvikssystem i en situasjon der alle egentlig vet hvor skolen trykker. For dette handler vel enkelt fortalt om hvordan etikk og verdier kommer til uttrykk gjennom handlinger.– Vår oppgave er å avdekke kritikkverdige forhold og å beskytte folk mot overgrep og forsømmelser.

Publisert i Avisa Nordland 29. april 2013

Legg igjen en kommentar

Publisert i Apropos

Publisert av: Johan Arnt | mars 26, 2013

Og ute skinner sola

Jeg har forsøkt flere ganger, og av og til har jeg lyktes med å rydde skrivepulten min slik at den har vært blåst for papirer. Men fremdeles har jeg ikke klart å knekke koden, den som gjør at rotet ikke produseres.

Så her sitter jeg da og funderer på hvordan det går an å få det til å bli så rotete som nå. To bøker brukt til planlegging ligger åpne til venstre på pulten med tre journalistblokker liggende enten oppå eller under. Til høyre skimter jeg fire andre mer eller mindre utskrevne notatblokker. Andre notater og utskrifter av dokumenter inngår i den tekstlige jungelen hverdagen min består i å pløye gjennom. Et kamera, ei flaske med vann, et glass og en kaffekopp bidrar til å gjøre kaoset komplett. Her finnes mer, men du skjønner nok hvor jeg vil.

Det er kjekt å ha notatet fra en måned tilbake dersom, eller når akkurat denne saken skal bli noe av. Tallene som viser prognosene for elevtallet i grunnskolen i Meløy basert på fødselstallene de siste årene kommer jeg helt sikkert til å få bruk for. Prisen Meløy kommune må betale for konsesjonskraften i år blir ikke lett å finne på nytt om jeg kaster brevet fra NVE til kommunen.

Kjappe notater fra tipsere om saker de mener jeg må ta fatt i kan komme godt med når korttidshukommelsen er invadert av ny informasjon jeg må ta stilling til. Jeg får av og til følelsen av å drive med ekstremsport i ei brusende elv, fylt til randen av tusenvis av virvlende informasjonsbiter.

Jobben som nyhetsjournalist på et lokalkontor er fantastisk spennende. Jeg er privilegert. Jeg lever et liv i overflod. Jeg klarer bare ikke å få papirene til å ligge i rekkefølge.

Inn kommer det en strøm av e-poster. Telefonen ringer. Utålmodige abonnenter spør om hvor det blir av dagens avis. De trenger sitt påfyll av nye skriverier til frokosten eller lunsjen. Kaffen smaker best med ei engasjerende historie til. Den kan ikke diktes opp, men må baseres på fakta, intervjuer og egne observasjoner.

Jeg lever for å formidle, ikke for å ha det ryddig på pulten, tenker jeg – og gleder meg til jeg skal ut og treffe nye spennende mennesker jeg skal skrive om. Her er det jo ikke så artig å sitte.

Publisert i Avisa Nordland 26. mars 2013

Legg igjen en kommentar

Publisert i Mine Sidesprang

Publisert av: Johan Arnt | mars 13, 2013

Arvesølvet på kistebunnen

Så er det gjort. I forrige uke ble det kjent at Gildeskål og Beiarn kommuner har vedtatt å selge Sjøfossen Energi AS til Salten Kraftsamband AS (SKS). Det skjedde etter timelange møter i de to kommunestyrene, som endte med pennestrøk som nok kommer til å gi etterdønninger i ukene og årene som kommer.

I Beiarn har kommunestyret vært orientert om prosessen. Her visste samtlige politikere at noe var på gang. I Gildeskål var kun formannskapet informert, med direktiv om å legge lokk på saken. Det burde ikke forundre noen om det i ettertid vil bli stilt spørsmål ved om de demokratiske spillereglene her ble fulgt på en klok måte.

For denne saken handler naturlig nok ikke bare om penger, budsjetter og aksjepriser. Salg av kraftselskap med kommunalt medeierskap dreier seg om salg av såkalt arvesølv. I dette tilfellet et selskap som ble stiftet i 1945 for å forsyne innbyggerne med strøm. I årenes løp har selskapet bidratt til å fylle kommunekassen med penger, og folkesjela med stolthet og en viss trygghet over at innbyggerne var i stand til å forsyne seg selv med noe elektrisk kraft.

Arvesølvet har også en annen fordel. Nemlig utbetalingen av utbytte til aksjonærene. Denne muligheten er nå borte for de to kommunene. Gildeskål kommune har ifølge ordfører Petter Jørgen Pedersen fått utbetalt 13 millioner kroner i utbytte de siste 14 årene. Gjennom sine utbytterettigheter i selskapet. Det tilsvarer i underkant av én million kroner per år.

Når tap og vinning skal beregnes i ettertid kan det være nyttig å ha dette i bakhodet. For det er et viktig poeng i denne saken at kommunene ikke har gitt fra seg andre kraftinntekter enn nettopp muligheten til å ta ut utbytte. Inntekter fra kilder som naturressursskatt, konsesjonsavgift, salg av konsesjonskraft og eiendomsskatt er fortsatt intakt. Det er selvsagt også skatteinngangen fra dem som jobber for Sjøfossen Energi AS.

Pengene vil med andre ord fortsatt renne inn. Ifølge rådmennene vil pengene faktisk nå kunne komme i enda striere strømmer enn tidligere. For inntekten fra aksjesalget, 350 millioner kroner for Gildeskål kommune og 201 millioner kroner for Beiarn kommune, kan settes på bok. På denne måten skal aksjene i realisert form kunne gi ti ganger mer inntekter enn det som til nå er blitt utbetalt i utbytte.

Aksjesalget har sammenheng med at Sjøfossen Energi AS står foran investeringer på godt over én milliard kroner. Ordførerne har argumentert for at det var bedre at selskapet fikk styrket sine muligheter til å realisere disse investeringene gjennom SKS AS som eier. For kommunene har ikke pengene klar.

Alternativet var derfor å la arvesølvet ligge på kistebunnen, med fare for at det kunne forvitres i et kraftmarked der marginene stadig presses. For uten investeringskapital ville Sjøfossen Energi AS måtte låne til skyhøyt over pipa for å komme i mål finansielt. Kanskje kan muligheten for økt eiendomsskatt fra nye utbygginger være som et plaster på såret for å ha solgt arvesølvet – for evig tid.

Publisert i Avisa Nordland 13. mars 2013

Legg igjen en kommentar

Publisert i Apropos

Publisert av: Johan Arnt | februar 14, 2013

Farvel til en smarting

Hva skal jeg si? Nå når jeg står her med min smarte følgesvenn gjennom tre hektiske år, og skal ta farvel. Minnene strømmer på. Jeg rekker neppe å la det hele passere i revy før lyset må slokkes for siste gang og vårt forhold ugjenkallelig er over.

Jeg snakker om et lite glassdekket vidunder med id-nummer 81035878A4T, designet i California, satt sammen av flittige hender i Kina og skipet til Norge for distribusjon til et folk sultent på nye, trendy duppeditter.

I løpet av denne tiden har jeg lært mye. Blant annet at nyvinningen i tillegg til å være til stor nytte, også kan være en sann plage. For det viste seg ganske med det samme at den søte lille tingesten kan være et pengeslukende monster for den som ikke passer på. En ting er at det finnes et utall apper som snapper penger både ved innkjøp og bruk. En annen er at den lille, smarte datamaskinen med touchscreen, fotoapparat og telefonforbindelse lever sitt eget liv i dypet av sitt sinnrike teknologiske indre.

Den snakker med andre, eller kommuniserer som det heter på fint. Så snart den slås på tar den kontakt med Apples teknologisenter, som lurer på hvem jeg er som forbruker. Alle app-leverandører ønsker å vite mest mulig om meg. Og det finnes skumlinger som ber den være utro og utlevere sensitiv, personlig informasjon så snart anledningen byr seg.

Jeg er blitt mer forsiktig, slår av roamingen og passer på hva appene får gjøre. Den følger meg gjennom døgnet mens jeg leser nyheter, sjekker sosiale medier som Facebook og Twitter, legger kabal og tar en gratis prat til utlandet med Skype. Min Iphone er en fantastisk maskin.

Men altså ikke udødelig. For etter å ha mistet den en rekke ganger på både grusveier, asfalt, betong og stenfliser (det må være noe med utformingen), flagret den ut av hånden og ned på gulvet hjemme her om kvelden. Til tross for støtdempende innpakning ble glasset knust.

Hadde jeg bare visst at dens sarte fasade av glass ikke tåler å falle pladask på bjørkeparkett. Jeg lover å studere helse, miljø og sikkerhet for Iphone og la dens arvtaker få et tryggere liv.

Publisert i Avisa Nordland 14. februar 2013

Legg igjen en kommentar

Publisert i Mine Sidesprang

« Newer Posts - Older Posts »

Kategorier