Sett fra min vinkel

Eldreomsorgen i Meløy settes i et kritisk søkelys i Salten kommunerevisjons rapport fra februar i fjor. Her kommer det blant annet fram at sju av ti pårørende er misfornøyde fordi deres kjære som bor i institusjoner i Meløy ikke har aktivitetstilbud og mulighet til å komme seg ut.

To andre funn gir grunn til alvorlig bekymring: De ansatte i åpne avdelinger tar i svært begrenset grad initiativ til sosial kontakt med beboerne, som i altfor liten grad, om i det hele tatt, blir aktivisert og stimulert.

Forklaringen kommer fram i Mitt Meløys februarutgave, der kommunalsjefen og omsorgslederen begge forteller at dette kommer av at tjenesten har for lite folk. Det bekrefter den forklaringen også de pårørende har fått og får høre av ansatte.

Mens det rapporteres at de demente som bor på de få skjermede plassene blir godt tatt vare på, stimulert og aktivisert, forteller rapporten at de rundt 60 demente beboerne i de åpne avdelingene her sviktes grovt.

Dette går på verdigheten løs, og mange pårørende fortviler og føler seg maktesløse. Behovet for avlastning i en krevende hverdag med en dement ektefelle må veies opp mot følelsen av å svikte sin livsledsager når han eller hun leveres til korttidsopphold på ei åpen avdeling. For Ørneshaugen bofellesskap og de åpne avdelingene på Vallsjøen og Ørnes omsorgssentre er bemannet som somatiske avdelinger, mens opp mot 80 prosent av beboerne er demente.

Det har ikke manglet på nødrop fra de ansatte, som i årevis har bedt om flere hender og ressurser til aktivisering. Politikernes svar på dette har vært å sparke ballen tilbake til rådmannen med krav om å produsere mer kvalitet uten å tilføre de ressursene det er meldt behov for.

Det er trolig bortkastet å vifte med verdighetsgarantien. Til det er begrepet verdighet for vagt, noe tidligere stortingsrepresentant for Høyre, Inge Lønning, reflekterer over i en kronikk i Minerva i oktober i fjor. Han mener det ikke lar seg gjøre å definere hva et verdig liv er fordi verdiget ikke er mulig å måle eller veie. I hans hode er verdighet er positivt ladet ord som ikke er meningsbærende. For det skal godt gjøres å være imot verdighet og en enda mer krevende øvelse å være tilhenger av uverdige forhold.

Det er med andre ord neppe mulig å beskylde Meløys politikere eller rådmannen for å drive en uverdig eldre- og demensomsorg.

For de demente, og deres pårørende, handler dette ikke om retorikk og vanskelige ord. For dem er verdighet synonymt med fravær av krenkelser. For slik kan et menneskes verdi oppleves og måles gjennom hele livet, ved at den som krenkes i samme øyeblikk får bekreftet sin reduserte verdi av den som krenker.

De pårørende er ikke bare opptatt av de etiske sidene ved saken. For dem må det oppleves som hårreisende arrogant å utsette oppbemanningen til det nye omsorgssenteret på Ørnes står klart i 2015, når tjenesten så åpenbart trenger flere hender allerede nå.

Publisert i Avisa Nordland 11. februar 2013

Mens oljealderen nå for alvor er på vei til Nordland kan det være nyttig å reflektere litt over den største utfordringen i årene som kommer. Det er nemlig et tankekors at de store mulighetene for utvikling av landsdelens næringsliv kommer samtidig som vi går mot slutten av epoken da verden var avhengig av olje, gass og kull.

Klimakonferansene har om ikke annet så bidratt til å gjøre oss oppmerksom på to kryssende interesser her. Etterspørselen etter knapphetsgodet energi øker fordi verdens befolkning fortsetter å øke ekspansivt. Samtidig forteller klimarapportenes realiteter at denne utviklingen ikke kan fortsette. Svarene kommer i form av økt etterspørsel etter alternative energikilder og mer effektiv bruk av energi.

Knapphetsgoder gir store muligheter for renprofitt og dermed også økonomiske ringvirkninger. Det er denne realiteten som har gjort og gjør olje- og gass så interessant for leverandørindustrien. Her finnes det nemlig store muligheter for å få betalt for utvikling av ny og smartere teknologi.

Det er her de store mulighetene ligger for dem som ser i krystallkula og øyner en industriell revolusjon fase tre. Mye tyder på at den kommer til å handle om å skaffe mat og energi nok til verdens befolkning uten at den går til grunne i et økologisk kollaps.

I boka «Latinamerikas åpne årer» avdekker Eduardo Galeano hvor Europa hentet de bergene av gull, sølv og edelstener som finansierte den industrielle revolusjonens fase én og to. Over den spanske havna San Lúcar de Barameda alene ble det losset 185 tonn gull og 16.000 tonn sølv i bare løpet av de første 160 årene etter at kontinentet var erobret med blodige hender. I Spania og Portugal ble de rikere vanvittig mye rikere, mens verdiene etter hvert endte opp hos kapitalister og gründere i andre land.

Utviklingen skjøt fart etter at Portugal i 1703 inngikk Methuen-traktaten med England. Portugal fikk selge sin vin til England mot å åpne sine markeder for engelske ferdigprodukter. Det brasilianske gullet ble til ny, industriell teknologi, «Spinning Jenny» og dampmaskinen. 200 år etter overtok Tyskland og USA som ledende industrinasjoner med elektrifisering og industriell masseproduksjon som nyvinninger.

Det svarte gullet har så langt skjermet Norge fra den økonomiske krisen i Europa. Norge har nemlig ikke oppført seg som Portugal og Spania, som lot seg ruinere av sin egen rikdom. Hos oss går nærmere 90 prosent av nettoinntektene fra olje og gass til fellesskapet gjennom skatteregler og statlig eierskap. Videre øker den norske produksjonen i skips- og oljeindustrien.

Når oljealderens storhetstid nå er på hell må det utvikles teknologi som kan effektivisere driften og gjøre den mer miljøvennlig. Her står Meløy i ei særstilling fordi omstillingsmidlene kommer på toppen av oljeindustriens villighet til å betale for utvikling av ny teknologi.

Det burde friste nytenkende bedrifter til å etablere seg i Meløy, som har overskudd på arbeidskraft nå.

Publisert i Avisa Nordland 18. januar 2013

Om ei uke er festkvelden som innleder julefeiringen over. Pakkene er åpnet og den første julemiddagen fordøyd, for å si det sånn. Noen kommer til å våkne 1. juledag med skallebank. Andre kan strekke seg i senga og tenker at de er heldige som av kulturelle eller religiøse årsaker ikke deltar i den vanvittige pengegaloppen julehandelen er. For i desember handles det ifølge Virke for opp mot 50 milliarder kroner ekstra i Norge.

Vi har råd til det. I annerledeslandet, som flyter over av melk og olje, holder vi oss med de utroligste ting. Vakre ting hentet fra andre kulturer. Vi har plukket litt her og litt der, og viser byttet vårt fram med den største selvfølge i en salig blanding av lys og farger. Vi kan ikke sies å være fattig på kultur når vi kan strutte av kulturelle uttrykk vi har gjort til våre egne, etter å ha byttet til oss retten via butikkenes kassaapparater.

En rask spasertur i et hvilket som helst nabolag, i byen som i mer landlige omgivelser, vil bekrefte dette. Her og der skinner det av hus og busker, flaggstenger og garasjer. Rødt, blått, hvitt og gult om hverandre. Inspirasjonen kommer fra USA, der middelklassen har drevet med dette i over 50 år. Julenisser med reinsdyr og sleder, lyslenker og blinkende stjerner forteller en historie om folk som evner å sette farge og lys på tilværelsen i den mørkeste årstiden – og har penger til å gjøre det.

Jeg er vokst opp med ei adventsstjerne i papir som hang i vinduet og minnet om ham som ble født for vel 2000 år siden og lagt i ei krybbe i Betlehem. I dag er det populært med sjuarmede lysestaker, gjerne i alle stuevinduene og kanskje et par til. Dette er en pynteting inspirert av lysestaken i gull som ifølge Moseloven skulle stå i Det hellige i israelittenes tabernakel og som også preger Israels riksvåpen i dag.

Her om dagen så jeg en plakat der det blir invitert til juletrefest i ei kirke. Her skal barna få ha det gøy, blant annet ved å gå rundt juletreet til svingende bandmusikk. Og på toppen av det hele kommer selveste julenissen.

Etter å ha googlet den 500 år gamle historien om juletreet, og julenissen, skjønner jeg litt mer. For her er det verdslige og kirkelige smeltet sammen. Ifølge Wikipedia symboliserer juletreet livets tre i Edens hage, mens julenissen bygger på en førkristen tradisjon som fra 1200-tallet er knyttet til barnas skytshelgen, den gavmilde katolske St. Nikolas.

I boka «Mytene som skapte Norge» peker religionsforsker Gro Steinsland på at endringer i den rådende kulturen vises gjennom motmyter som varsler endringene.

Spørsmålet er hva vi er på vei mot, og om det er mulig å lese noen tendens ut av de motmytene som finnes i dag.

Før trodde vi på skjebnen, gudenes enerådende makt og retten til å hevne, øye for øye og tann for tann. I dag ser vi ut til å helle mer mot troen på at lykken finnes i å ta tak i våre egne liv og at ugjerninger skal møtes med forstand. Og vi har vel for lengst forstått at lykken ikke kan kjøpes for penger.

Publisert i Avisa Nordland 19. desember 2012