Sett fra min vinkel

Dere må ha meg unnskyldt, alle dere som har tatt endelig stilling og står på barrikadene, parat til å definere rett og galt i den fastlåste konflikten i Midtøsten. For etter at stridighetene i denne regionen har preget livet mitt helt siden min politiske bevissthet våknet for mer enn 40 år siden, er jeg rammet av en form for trøtthet.

Av respekt for dem som virkelig har satt seg inn i saken føler jeg for å be om våpenhvile, et rom uten kamp, en fredelig plett der det er mulig å kjenne etter hva denne konflikten har gjort og gjør med oss uten at vi i samme åndedrag må adressere ansvaret til dem som står på den andre siden av uenighetens avgrunn.

Nå hagler det igjen med raketter, kuler og politiske skjellsord, uten hensyn til hvem som rammes. Barn dør og lemlestes side om side med politiske ledere på Gaza. Et traumatisert folk mister sine kjære og lever i frykt på israelsk side. Det er lett å kjenne på sympatier og antipatier. Det er fristende å lete etter historiske årstall og hendelser og folkerettslige knagger å henge argumenter på. Hvem er de ansvarlige – hvor og når startet dette – skal det ikke ende snart?

Mitt ståsted preges nå av en erkjennelse av at det er vanskelig å se en annen virkelighet enn den vi selv er en del av. Rammene for politiske så vel som for private beslutninger er gitt av dem som er aktører, ikke av betrakterne. Slik er det vel også i hodene hos dem som forsvarer sine rettigheter i denne regionen. Ansvaret for det som skjer på begge sider kan ikke bæres av endre enn dem selv. Veien ut av elendigheten må på samme måte stakes ut av de involverte.

Vi husker Oslo-avtalen i 1993, som var opptakten til Camp David-forhandlingene for snart 13 år siden. I mellomtiden fant den norske Nobelkomiteen det formålstjenlig å gi fredsprisen til PLO-leder Yasir Arafat og de to politiske lederne Shimon Peres og Yitzhak Rabin fra Israel, som en påskjønnelse og oppmuntring til videre bestrebelser etter at Oslo-avtalen var inngått.

Det ble ikke slik. Freden kom ikke. Det virker som om Rabins og Arafats håndtrykk 13. september 1993 førte til at ondskapen slo varig rot. Begge de to modige lederne er nå døde. Hat og hevnaksjoner, blod og død, mistenksomhet og murer av betong har trampet inn og avviklet dialogen som metode. Medmenneskelighet og tilgivelse ser ut til å ha blitt fremmedord.

Jeg kjenner en intens motvilje til å ha formeninger om hvem som har rett og hvem som har tatt og tar grunnleggende feil. Bilder av terror ruller over tv-skjermen, og jeg kjenner bare lyst til å snu meg bort.

Det er svart november. Den vestlige verdens religiøse vugge står nok en gang i brann. Flammene kaster skygger over en humanisme i krise. Fredslandet Norge maner til fred med den ene hånda og selger våpen med den andre. Hjemme i stua hos oss kan det bli vanskelig å la julefreden senke seg uten å tenke på at de som preker om «fred på jord» så lett forsvarer det motsatte.

Publisert i Avisa Nordland 20. november 2012

Meløy er i krise. Det siste året er 650 arbeidsplasser gått tapt, og ringvirkningene er blitt merkbar for handelsnæringen.

For selv om over halvparten av de som mistet jobben nå er kommet seg i nytt arbeid, er den samlede kjøpekraften redusert. Mange av de ledige er unge folk, som er gått fra å være kjøpeglade shoppere til å måtte snu og vende på krona. Det merkes i butikkene, som de siste to månedene har opplevd sviktende salg.

Bakteppet er tankevekkende. Handelslekkasjen til butikker utenfor Meløy øker. Statistikk fra SSB/Kvarud Analyse gjengitt i Mitt Meløy i april 2010 viste at handelslekkasjen var på 100 millioner kroner i 2009.

For to dager siden presenterte forskningsleder Per Gunnar Rasmussen fra Institutt for bransjeanalyser nye tall under næringslivskonferansen «Vil velger Meløy!». De viser at handelslekkasjen i 2011 hadde økt til 107 millioner kroner. Kanskje ikke så oppsiktsvekkende alene. Men når vi samtidig vet at folk i økende grad handler i nettbutikker, blir poenget vesentlig. For omsetningen i Meløy-butikkene gikk ned samlet sett i 2011.

Nasjonalt antar bransjen at netthandelen kan komme til å runde 25 milliarder kroner i år. En spørring blant 22 tilfeldig utvalgte meløyfjerdinger, publisert i Mitt Meløy i går, tyder på at butikkeierne her går enda skrinnere tider i møte. For når kjøpekraften går ned ser folk naturlig nok etter rimeligere og mer lettkjøpte varer.

For mange er svaret å handle fra nettbrett og laptoper i sofaen. Det er enkelt, betalingsløsningene er trygge og varene blir levert på døra, gjennom posten eller på nærbutikken noen dager etter. Butikken er med andre ord flyttet inn hos folk.

Det skal bli spennende å se hva handelsnæringen blir å gjøre. Til nå har svaret vært å trekke sammen i kjøpesentre med tørrskodd handel i trivelige omgivelser der folk kan slentre rundt og shoppe mens de nyter atmosfæren og småpraten.

Da er det et tankekors at fylkesplanen for 2013-2025, som nå er på høring, har satt en grense på 3000 m² for slike ansamlinger av butikker i kommuner som Meløy. Kjøpesenteret som er planlagt bygd på fyllinga på Ørnes er nemlig på 9000 m². Fylkesplanen må derfor oppleves som en kjepp i hjulet for dem som jobber med omstilling i kriserammede Meløy.

Butikkeierne bør ta hensyn til at dagens kunder har andre preferanser og behov enn tidligere. Det å flytte flere butikker under samme tak kan oppleves som «same shit, new wrapping» dersom butikkeierne tror dette handler om dem selv.

Glem det! Forbrukerne opplever butikkene som sine der de rusler rundt, tar på ting, småprater med vennene sine og går videre om de ikke kjenner kjøpsimpulsen slå inn. Før gikk folk inn butikkdøra for å kjøpe det de trengte. Skal dagens butikker overleve må de oppnå mersalg utover det nødvendige.

Det gjelder å skape opplevelser og å utvikle positive relasjoner til kundene slik at de kan føle seg som hjemme.

Publisert i Avisa Nordland 2. november 2012

Menn som står fram som utysker, voldtar, krenker unge jenters verdighet og framtid på det groveste og som begår kriminelle handlinger under politiske og religiøse faner, minner oss stadig om at vi trenger en åpen debatt som kan forebygge og forhindre slik avvikende atferd.

Det kan synes som om vår vestlige kulturarv, som i utgangspunktet er forankret i de kristnes, jødenes og muslimenes felles religiøse opphavsmyter, ikke strekker til i en slik meningsdannelse. Det kan til og med hevdes at det i de religiøse skriftene er lettere å finne svar på hvorfor ugjerningene skjer enn hvordan de kan unngås.

Det er lett å slå fast at dette er en verdidebatt. Utfordringen er å sette rammene, og å utvikle debatten slik at den når inn – helt inn i menns kjønnsidentitet. Da må mennene selv definere premissene, både når det gjelder innholdet og på hvilken arena debatten hører hjemme.

Og dem er det flere av. For en diskusjon om mannens kjønnsidentitet dreier seg både om hvilken skaphylle hans seksualitet bør vokse ut fra for at han skal bli et ekte mannfolk, hvordan han bør opptre hjemme og ute og hvordan kroppen hans bør se ut. Premissene settes straks poden er født og de første lyseblå plaggene tres over hodet på ham. Og under juletreet blir han snart møtt av det brede gliset til «Lynet McQueen» eller en annen variant av typen gutteleker. Noen år senere vanker det både «transformers» og kopier av ulike typer skytevåpen, som et forvarsel om at landet trenger ham – som soldat.

Denne sosialiseringen går parallelt med kravet om likestilling, et begrep det kan være vanskelig å forholde seg til. Det er nemlig både historisk og kulturelt betinget med sin forankring i behovet for omfordeling av oppgavene i hjemmet, seksuell frigjøring og ulike lønns- og karrierebetingelser i arbeidslivet.

Utfordringen er at begrepet likestilling ser ut til å mangle de nyansene som skal til for å korrigere avvikende manneatferd. For dette er en diskusjon som skjer på kvinnenes premisser, nettopp fordi den ble utviklet for å gi kvinnen den definisjonsmakt hun trengte over mannens handlingsrom for å kunne skape sitt eget. Samtidig fikk hun også makt over mannens register for utvikling av kjønnsidentitet og selvfølelse, en makt de fleste menn nok vil ha fordeler av å riste av seg.

Menn må nemlig selv ta ansvar for å styrke og kommunisere sin egen kjønnsidentitet. Først og fremst ved å rydde i sitt eget hode og markere sin avsky mot og tydelige avstand fra all kjønnsrelatert undertrykkelse og vold, politisk og religiøst motivert kriminalitet og mot krenkelser av barn og unges verdighet og integritet.

Minst like viktig er det å hente fram og dyrke de positive sidene ved menns tenke- og væremåte, og da gjerne gjennom en åpen meningsutveksling i det offentlige rom.

Det vil vårt menneskelige fellesskap kunne nyte godt av.

Publisert i Avisa Nordland 18. oktober 2012