Publisert av: Johan Arnt | september 25, 2012

Å gi bort frukten av sitt eget strev

Det er ikke lenger spørsmål om du som leser av nyheter og annet redaksjonelt innhold på nett skal betale eller ikke. Gratisfesten er snart over, og det er bare et spørsmål om tid.

 Og om pris.

Tiden med gratis distribusjon og lesing av nettaviser har vært mulig fordi ideen om Internett bygger på et antikommersielt ståsted, der fri tilgang til informasjon og gratis deling av filer, musikk og filmer har vært et bærende element. Det endte med stjeling, for hvem kan vel leve av å gi bort frukten av sitt eget strev. Da er det lettere å drive piratvirksomhet, en aktivitet som i 2009 innhentet grunnleggerne av det svenske fildelingsnettverket Pirate Bay – i en rettssak der de ble dømt til ett års fengsel og millionbøter. Det hører med til historien at Google nylig har svartelistet nettstedet etter klager fra USDDigital Millennium Copyright Act.

Det er verd å merke seg. Fildelerne må gå i dekning, rett og slett fordi verden må videre.

Det gjør nemlig folk flest. I hopetall forlater de papiravisene mens de gasser seg i gratis innhold på nett. TNS Gallup påviste i fjor at dette særlig gjelder de under 39 år. 14 prosent av oss har nettbrett, mens 51 prosent har smarttelefon. Folk kjøper ikke papiraviser i like stor grad som tidligere. Det viser eksempelet VG, som i fjor hadde et netto opplag på 211.588 aviser, mot 390.510 i 2002.

Regionaviser som Avisa Nordland holder tilsynelatende stand fra 2010 til 2011 med en opplagsnedgang på 1000 til 21.312 solgte aviser. Bildet blir tydeligere når det sammenlignes med netto opplag i 2002, da den avisa du nå leser hadde et netto opplag på 27.307 solgte aviser.

Det er ingen grunn til å tro at denne trenden vil snu. BI-forsker Erik Wilberg sa til Klassekampen i forrige uke at papiravisa kan være borte om 10–15 år, sammenfallende med når mediene i Norge kommer til å være heldigitaliserte. Det er et frampek leserne like godt kan merke seg allerede. For verdiskaperne må være der kundene er. Ingen bygger kiosker i enden av gata når den like godt kan ligge i sentrum der handelen går langt bedre.

Det skjer rundt om i hele verden, og i stadig raskere tempo. Papir og porto koster skjorta, abonnentene uteblir og annonsørene elsker annonser som sørger for salg der og da via nettet. Resultatet er svinnende inntekter og mediehus som må si kvitte seg med journalister og andre ansatte for å overleve.

Her på berget venter vi på forslaget til neste års statsbudsjett, der regjeringen har varslet endring i rammevilkårene for avisene, knyttet til både produksjonsstøtte og moms.

Norsk Journalistlag mener naturlig nok at nettavisene prinsipielt bør omfattes av et momsfritak i likhet med papiravisene, mens mediestøtteutvalget har foreslått 8 prosent moms for både nett- og papirmedier.

Medienes samfunnsoppdrag er vel så viktig på nett som på papir. Spørsmålet er hva tilgang til redaksjonelt innhold skal koste, og om brukerne synes det er verdt å betale for det.

Publisert i Avisa Nordland 25. september 2012

Legg igjen en kommentar

Publisert i Apropos | Stikkord: , , ,

Publisert av: Johan Arnt | september 6, 2012

Det vi aldri må glemme

Jeg var til stede under minnekonserten på rådhusplassen i Oslo i sommer, ett år etter terrorhandlingene som jeg fremdeles strever med å forstå. Kuldegysningene, følelsen av hjelpeløshet, bildene i mitt indre av unger og ungdom på flukt på Utøya fra en målbevisst morder i politiuniform. Det er mye som er ufattelig, fremdeles.

Rundt 50.000 mennesker kom til minnekonserten, stille gjennom gatene under en grå himmel. I duskeregnet fant folk sine plasser mens de lavmælte delte tanker, minner og erfaringer – eller bare sto stille for seg selv. «Some die young», sang Laleh.

Denne uken fikk vi 22. juli-kommisjonens rapport på bordet. En rapport som forteller mye om det meste av det som gikk galt. Om hvem som kan lastes. Vi trenger den og den etterfølgende debatten for å bli bedre rustet til å møte en hverdag vi nå har lettere for å tro kan bli like grusom som den vi strever med å legge bak oss. Den åpne debatten og den ærlige erkjennelsen av ansvar er nødvendig for å bygge bolverk mot de kaldeste blant hjerter som brenner for en sak de tror er større enn dem selv.

Samtidig tror jeg det er mange som tenker at vi trenger noe i tillegg. Det minnet Karl Ove Knausgård om da han under minnekonserten leste opp en tekst der han fortalte om sine inntrykk etter terrorhandlingene i fjor, fra scene og storskjerm på rådhusplassen og til alle som fulgte minnekonserten på andre kanaler. Ifølge VG var over én million mennesker benket foran tv-skjermene denne ettermiddagen.

Knausgård reflekterer i teksten sin over hva som må til for at noen skulle kunne ta livet av hans egne barn, slokke lyset i deres levende øyne. Han konkluderer med at det bare er mulig dersom det skjer fra en så lang avstand at de blir til noe annet enn mennesker, og sa: «Nå, etter den 22. juli 2011, vet vi at denne avstanden finnes, og at den finnes midt blant oss. Det er den avstanden som er farlig.»

Han som utløste massedrapsbomben i regjeringskvartalet og sto for de uhyrlig mange enkeltdrapene på Utøya 22. juli 2011, vokste opp i det samme landet som oss andre. Det samfunnet vi liker å tenke på som et godt samfunn med plass til alle, fargerikt, inkluderende og varmt. Så er det altså likevel slik at ordene om nestekjærlighet og rettferdighet ikke når inn hos alle. Det finnes mennesker blant oss som gjennom barndommen og ungdomsårene utvikler en avstand til andre som gjør det mulig for dem å bli krenkere, til ulykke for seg selv og ofrene.

Det er dét vi aldri må glemme – at avstand er en forutsetning for at noen kan finne på å krenke sine medmennesker og i verste fall slokke lyset i andres levende øyne. Bolverket mot at denne type avstand skal kunne utvikles er da logisk nok å ta behovet for nærhet på alvor. Da er det lett å slutte seg til at vi ikke har råd til å la en eneste av våre barn og unge være omgitt av avstand og mangel på nærhet.

Det er avstanden mellom mennesker som er det farlige.

Publisert 16. august 2012

Legg igjen en kommentar

Publisert i Apropos | Stikkord: , , ,

Publisert av: Johan Arnt | september 6, 2012

Prosjektleder med flere hatter

Meløy er blitt omstillingskommune etter å ha tapt 650 arbeidsplasser i løpet av et knapt år på det som gjerne omtales som REC-krisa.

Heldigvis startet brannslokkingen tidlig. Allerede i oktober i fjor var de første tiltakene under planlegging hos Meløy Næringsutvikling (MNU). De første arbeidsplassene kom på plass før Stortinget hadde bevilget omstillingsmidlene. Denne posisjonen bidro til at kommunestyret i junimøtet ikke kom utenom å velge MNU som prosjektleder for omstillingsarbeidet.

MNU er blitt kritisert for å ha lagt for mange egg i samme kurv, knyttet til at de aller fleste som nå har mistet jobbene arbeidet enten hos REC eller hos underleverandører. Mange har oppfattet dette industrimiljøet som MNUs hjertebarn.

Faktum er at MNU AS er langt mer enn dét. Selskapet gir rådgivning og økonomisk støtte til bedrifter over hele Meløy og er eneeier eller medeier i mer enn ti aksjeselskaper, hvorav to reiselivsbedrifter og en mediebedrift.

MNU er blitt ekspert på næringsutvikling og bedriftsetableringer, og skal nå gjennom Meløy Innovasjons- og Teknologisenter tilby hjelp til utvikling av produksjonsteknologi. Den største utfordringen i omstillingsarbeidet ligger derfor ikke hos proaktive MNU, men i samfunnet rundt.

Kommunestyret har valgt et eget omstillingsstyre med ordfører som leder og representanter fra Meløy Næringsforum, LO Meløy og to bedrifter. Dette styret er ansvarlig for hvilke prosjekter som skal få nyte godt av omstillingsmidlene. Det har også det politiske ansvaret for at strategiene følges og målene blir nådd.

Det er dette styret som dermed blir ansvarlig for at MNU-direktør Lothar Maruhn ikke skal komme i skade for å rote med kortene. Vi forutsetter at så ikke skjer, men synes samtidig det er på sin plass å minne om at MNU-direktøren enten er styreleder eller styremedlem i alle selskaper der MNU AS har aksjeposter.

Fylkesrådet påpeker da også i sitt tildelingsbrev for årets omstillingsmidler at MNU allerede har identifisert et så stor antall egne prosjekter som ønskes realisert at det kan komme i konflikt med målet om at omstillingsprogrammet skal omfatte hele Meløy.

Dilemmaet er at MNU-direktøren i rollen som prosjektleder for omstillingsarbeidet forventes å være engasjert som person. For i denne rollen skal Lothar Maruhn stå til ansvar overfor omstillingsstyret, og ikke primært for styret i MNU AS. Kommunestyret har derfor ved valg av MNU-direktøren som prosjektleder skapt ei habilitetsutfordring som kan komme til å bli problematisk.

Årsaken er at MNU AS har eierinteresser i flere av selskapene som er aktuelle søkere til omstillingsmidlene. Det som kan oppfattes som formildende er at MNU AS i sin tid ble etablert for å skape verdier, ikke for eierne, men for Meløy-samfunnet. Kritisert for å ha lagt for mange egg i samme kurv.

Publisert 17. juli 2012

Legg igjen en kommentar

Publisert i Apropos | Stikkord: , , , ,

Publisert av: Johan Arnt | september 6, 2012

Nabokrangel i morgensol

Jeg har bosatt meg frivillig ved kysten, tenker jeg, setter på kaffen og myser mot havet som jeg setter sånn pris på.

Nok ei natt i et bråkete miljø ligger bak meg. Ringene under øynene er blitt en smule større – eller kanskje det bare ser sånn ut fordi jeg føler en smule selvmedlidenhet drive inn som tåkebanker foran øynene.

Mens jeg bretter sammen den ferdigbladde avisa lar jeg blikket feie over hustakene i nabolaget, og tenker: Hva skal man kalle denne biotopen jeg bor i, sett på bakgrunn av at hustakene rundt om er hvite av måseskitt og preget av et og annet måsereir dandert ved luftehatter og annet som kan gi litt ly for sårbare måsefamilier.

Fuglefjell kan neppe sies å være dekkende. Til det er de for få. Men kanskje måseby!

Jeg kan ikke klage. De var her før meg, som så mange andre. Vi har et elgtråkk rett nedenfor huset vårt som hver vinter benyttes av skogens konge. Ørret og oter leker seg i elva like ved, aller helst hver for seg. Og jeg kan høre måsene skrike fra tidlig morgen til jeg duknakket er kommet meg trygt inn i bilen, løpende av frykt for å bli bæsjet på av fjærkledde stupbombere som nådeløst forsvarer reviret og avkommet sitt.

Klage, nei, men det hender at jeg ønsker dem dit pepperen gror.

Det er meg uvedkommende hva slags måser det er som på denne måten holder meg ufrivillig med selskap og mer enn gjerne vekker meg tidlig på morgenen. I stedet for å google deres artsidentitet nøyer jeg meg med å gi dem toleddete utnavn der første ledde begynner på f eller h og de andre ender med måse.

Den av dem som fikk det mest flatterende tilnavnet ble døpt granmåse. Tilforlatelig betegnende for en hvit og grå vekkemåse med reir oppå et forlatt skjærereir i ei gran ti meter fra soveromsvinduet vårt.

Vi bor på en måte sammen, måsene og jeg – uten å sette pris på hverandre. Vi har bare samme hang til å bo nært havet, og krangler støtt om retten til det.

Publisert 16. juli 2012

Legg igjen en kommentar

Publisert i Mine Sidesprang

Publisert av: Johan Arnt | september 6, 2012

Spleis gjerne på en slant til meg

Jeg har sett meg lei på lottotrekninger på tv, for lenge siden. Årsaken er enkel. Jeg er ikke en av dem som vinner, bare en av dem som spleiser for at andre skal vinne.

Det er betenkelig, høyst betenkelig. Det er rett og slett innmari urettferdig og blodig, inn i hampen urimelig og salige Midas så hårreisende marabelsk ubeskrivelig trist at jeg ennå ikke har fått den der etterlengtede telefonen fra Norsk Tipping.

Det er selvsagt litt latterlig å gå slik og vente på å få tilbud om økonomisk rådgivning med på et kjærkomment lass med penger. Men jeg gjør nå det, og satser litt fra tid til annen. Jeg forventer ikke å oppnå tangering av norsk mesterskap i lottopremier. Men det hadde jo vært herlig.

For snart to år siden vant en kvinne svimlende (for meg) 35,5 millioner kroner i lotto. Og i år vant en mann 63 millioner kroner i Viking Lotto. Nå har vi også fått SuperLotto, der potten kan komme opp mot 50 millioner kroner. Tallet 50 ser forresten ut til å være magisk, for da SuperLottos påskepott skulle fordeles av fru Fortuna ble raden av norske lottomillionærer tilført nettopp 50 nye vinnere.

Lotto handler selvsagt om mer enn at Norge hver eneste uke, året gjennom, får stadig nye lottomangemillionærer. Med innføringen av grasrotandelen har det enkelte lag og forening fått et lite sugerør inn i den store pengestrømmen. Norsk Tipping kalte det for «vårens vakreste utbetaling» da 104 millioner kroner ble fordelt nå i mai.

Det gjør meg litt glad, men bare litt.

I Norge, der de fleste av oss kan sende oljeglinsende smil etter våre naboland som sliter i økonomisk bakrus, har vi faktisk råd til å kaste noen sedler ut av vinduet i håp om at de skal formere seg og komme deisende sekkevis inn igjen.

Så, skal vi ikke bare slå en strek over hele greia, snu litt på flisa og lytte til mitt kreative forslag. Dersom bare en brøkdel av dere lottospillere setter inn en tier på kontoen min blir jeg millionær på et blunk.

Publisert 16. juni 2012

Legg igjen en kommentar

Publisert i Mine Sidesprang

« Newer Posts - Older Posts »

Kategorier