Sett fra min vinkel

Det er rart å tenke på at jeg praktisk talt hele livet har hatt med meg verdens mest egoistiske og hensynsløse personlighet så å si under hodeputa.

Jeg tenker på onkel Skrue, tegneseriefiguren $crooge McDuck som ble skapt av Carl Barks i 1947 og som siden har preget livet til Donald og de andre medlemmene av Duck-familien – på godt og vondt.

Han snek seg inn under huden min med sitt spennende liv, som i Klondyke der han la grunnlaget for sin enorme formue. Det var først etter at jeg ble voksen at det underliggende budskapet gikk opp for meg. Det ble et vendepunkt.

Tanketomt, uten å sortere inntrykkene, hadde jeg latt meg underholde av væremåten til en emigrert skotte som fikk et så hypnotisk forhold til sin første arbeidsinntekt, en ti-cent, at han knyttet sitt liv og skjebne til dens innbilte, magiske kraft.

Myten er at han har skrapt sammen pengene sine på ærlig vis ved å være hardere enn de har de og tøffere enn de tøffeste. Han er riktig nok en gjerrigknark som underbetaler de ansatte inntil grensen til det rene slaveri. Men samtidig vekker han vår sympati når han sprutgråter over tanken på å kunne bli fattig igjen.

Sannheten er at han er hensynsløs mot alle gjennom historie etter historie. Det er ingen som i realiteten kan mykne Skrues harde hjerte. Han driter i miljøet, tilraner seg uerstattelige historiske gjenstander og er villig til å ofre andres liv og helse bare han kan få kloa i en gullklump eller to ekstra.

De som må tåle mest, Donald og Petter Smart, lirkes og lures med på de utroligste romferder og eventyr – helt uten tanke på hva de må ofre for at Skrue skal få stillet sin grådighet. Grisk som han er forsyner han seg uhemmet av det han finner.

Det eneste formildende jeg kan spore er at de som lar seg utnytte framstår som så hjelpeløse at vi lures til å tenke at de har seg selv å takke. Sett i et maktperspektiv er det imidlertid lett å se at de lever et liv under neglen til en særdeles råbarket og rendyrket kapitalist.

Publisert 8. mai 2012

Du har sikkert opplevd det selv. Telefonen ringer, gjerne mens du er travelt opptatt med noe viktig, og det eneste du hører er merkelige lyder fra oppringeren.

Svisj, svisj og skratsj, skratsj og andre merkelige lyder strømmer fra telefonen mens du lurer på hva i all verden du skal gjøre. Nå skjønner du nok hvor jeg vil hen.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger dette har skjedd meg. Og det har økt på i det siste, etter at de nye smarttelefonene kom på markedet. Personer jeg har ringt opp, eller som har ringt meg, ringer tilbake etter noen minutter eller timer – fra lommen der telefonen ligger.

Jeg vet ikke hvordan du pleier å reagere. Selv ender jeg ofte med å føle meg litt tåpen etter nok en gang å ha forsøkt å komme i kontakt med personen som uten å vite det har ringt meg opp.

Metodene jeg har benyttet er neppe særlig kreative, for jeg har aldri lyktes å komme i toveis kontakt med de mange oppringerne. Jeg har forsøkt å plystre så høyt som jeg kan (nå tenker du nok at jeg aldri har fått til å plystre mellom tennene, men det får så være). Jeg har prøvd å rope, og jeg har prøvd å knakke frenetisk med fingeren mot telefonen.

Den eneste metoden som har vist seg å virke er snublende nær å tenke seg, nemlig det å legge på. I det siste har jeg noen ganger i tillegg sendt sms med meldingen «Du ringer meg uten å vite det». Typisk nok får jeg verken takk eller smilefjes tilbake.

Det kan jo være fristende å sette seg ned å lytte de gangene vedkommende sitter i ro, og ikke produserer de forstyrrende lommelydene som oppstår når folk er ute og går. Jeg sier det som en advarsel, og ikke som et tips.

For det kan skje med hvem som helst uansett stand og stilling. Jeg har på denne måten opplevd å bli ufrivillig til stede i deler av møter der jeg ikke har noe å gjøre, som om jeg uten å ville det blir tvunget til å stå med øret presset mot døra til rom jeg ikke er invitert inn i. Og det er bare ekkelt.

Publisert 26. mars 2012

Jeg har aldri helt klart å være med i hylekoret til dem som klager over snøen. Det betyr ikke at ingen har hørt meg si noe ufordelaktig om alt det frosne vannet som daler ned fra skyene vinterstid. For jeg har sikkert gjort noen forsøk, uten at jeg kan huske noen helhjertede utspill fra min side.

Vendepunktet, øyeblikket da det gikk opp for meg hva jeg egentlig følte, kom under Karibias sol, da jeg som ung sjømann var der i ti herlig varme måneder i ett strekk.

Kall det gjerne hjemlengsel. Kall det hva du vil. Jeg kaller det for snølengsel, en følelse som minner om det å være avskåret fra noe kroppen har tatt for gitt.

Det opplevdes som et sannhetens øyeblikk der jeg sto på bruvingen og så ut over blåmyra i 20 varmegrader rundt klokka to om natta. Det kom over meg at jeg savnet snø, og at jeg aldri, aldri mer skulle si noe negativt om verken snømåking eller det å stå fast med bilen.

Borte var minnene om neglesprett og de store guttenes hang til å døpe meg. Snøballkrigene med isete kanonkuler susende om ørene. En gang da jeg reiste meg opp bak borgen for å overraske de to år eldre guttene fikk jeg en slik iskald fornøyelse midt i den åpne munnen.

Jeg tenkte heller ikke på at jeg aldri vant et eneste skirenn eller hoppet lengst i Mosvoldbakken, eller Storbakken for den saks skyld. De premiene jeg fikk var nok heller for min forbløffende utholdenhet ved å stille opp som listefyll gang etter gang vinteren gjennom.

Minnene som fanget meg var mange. Som det å bygge snøhuler og å hoppe i dypsnøen med sammensnurpet anorakkhette og luggekledde føtter, og synet av tente snølykter når kramsnøen gjorde det mulig.

Jeg husket igloen vi bygde i hagen hjemme på Ørnes. Den var så stor at jeg som 12-åring kunne stå oppreist inne. Og jeg husket den vanvittig spennende følelsen da vi sprang fram, festet grepet om søppelbilens støtfanger og skled etter på glatte sko oppover bakkene. Jo da, vi fikk kjeft – men klarte ikke å holde oss unna.

Publisert 16. februar 2012

Det gikk i grunnen ganske fort å lære å kjøre bil. Kanskje fordi jeg hadde fått med meg poengene med giring og ratting og slikt i god tid før jeg satte meg i bilen til første kjøretime utenfor kjøreskolen i Bodø.

Men det tok ikke mange dagene før jeg i et kryss i Dronningens gate fikk følelsen av å være skårunge på egen båt. Plutselig så jeg et forskremt ansikt like foran frontruta på varebilen. Vi slapp med skrekken – begge to. Panikkfølelsen henger fortsatt i.

Det er nok like greit. For jeg kan skrive under på at det kan føles herlig å kjøre både fort og farlig når mulighetene byr seg.

Enkelte ganger er det i overkant spennende. Som det å kjøre i tett fokksnø og med isete vinduer over Saltfjellet – med øynene klistret til baklysene til bilen foran. En gang hang jeg som et flagrende slips i et kort slepetau etter en bil i 80. Vel framme måte jeg nærmest brytes løs der jeg satt med hvite knoker om rattet og krampe i bremsefoten.

Sannheten er at det er livsfarlig å kjøre bil, både for sjåføren og alle andre i og utenfor kjøretøyet.

Det er bare det at det er lettere å få inn alvoret når du sitter inni en metallboks på over 1000 kilo som ufrivillig danser piruett på glatta enn når veigrepet innbyr til kjappkjøring langs asfalten.

Kjørestilen henger nok sammen med personligheten, i likhet med innholdet i hanske- og bagasjerommet.

Det å sette seg i bilen kan føles som å kle på seg en ytre kappe av usårlighet, fordi vi samtidig omgir oss med teknologi som kan forhindre kollisjoner og skrens og oppblåsbare puter som skal begrense skader på kropp og sinn.

Jeg føler meg en smule personlighetsforstyrret her. For samtidig som jeg elsker å suse litt når det er mulig, foretrekker jeg å snakke meg gjennom lange tunneler. Og uansett hvor jeg kjører er jeg på utkikk etter trøbbel jeg for all del må unngå.

For meg handler kunsten å kjøre bil i hovedsak om å komme helskinnet fram.

Publisert 6. januar 2012

Jeg kan fremdeles fornemme suset rundt ørene. Liggende på en planke med fire små meier under – på grusfri blankis. Det kunne gått galt. For det var ingenting å si på farten.

Vi pleide å starte på en bakketopp like ved huset vårt i Skipperbyen på Ørnes, der hvor Idrettsveien tar en liten pause i stigningen opp Mosvolddalen. Denne dagen startet jeg på toppen av Arnoldbakken, der dagens veibom frimodig slipper de minste bilene gjennom.

De fleste naboungene kjørte på sparker og rattkjelker. Jeg hadde fått tak i en utslitt bob der både rattet og bremsene var borte. For å kunne styre måtte jeg ligge paddeflat og tviholde rundt meiene med hendene.

De første turene med den nye glidetorpedoen min endte selvsagt i snøskavlen. For en slik doning må håndteres med innsikt og følsomhet. Meiene var nemlig avrundet – alle veier. Svingene måtte derfor planlegges nøye og tas med forbehold om en viss avdrift.

Turen ned fra Arnoldbakken skulle bli et rekordritt langt forbi grensene til den kortere pingledistansen. Jeg ville miste oversikten over utkjørslene nedover mot Osbakken. Men jeg hadde nå mulighet til å komme meg forbi storbuska ved rådhuset.

Målet var å slå den stående rekorden ettertrykkelig. Da jeg etter rittet reiste meg fra boben, helskinnet, ør i skolten og sliten i nevene, ble jeg stående og glo. Aldri før hadde noen nådd helt fram bortover flate veien til Kallegarasjen, etter det jeg visste. Det var såpeglatt – et føre selv piggskodde bilister frykter. Grunnlaget var en djevelsk kramsnø så hardpakket at den til forveksling lignet på stålis. Regnvannet etter et væromslag gjorde den så uforutsigbar og glatt at jeg burde vært holdt inne med kjøreforbud.

Jeg var for opptatt av å overleve til å tenke slike tanker. Liggende med hodet ti centimeter over isen føltes farten supersonisk. Truslene fra sideveier og avkjørsler forsvant forbi som nedkjempede fiender. Fartsrusen pumpet som glødende lava gjennom årene, og jeg var levende, lykkelig og vektløs de få minuttene rekordrittet varte.

Publisert 25. november 2011