Sett fra min vinkel

Med begge hendene i bønnegrep rundt kaffekoppen ser jeg ut av vinduet en siste gang, før jeg nok en gang skal bøye meg over dokumentene jeg nettopp har fått fra en av mine mest trofaste partnere, banken.

Det er søndag. Blikkstille på fjorden. Måsen speider etter overmodig mort i vannskorpa. Og jeg kjenner på følelsen av å sitte i et selvbygget fengsel.

Det er ikke første gang vi skal signere gjeldsbrev og opprette låneavtale – og betale dokumentavgift til staten. Begreper som finansiering, refinansiering, rammelån og effektiv rente kan vi på rams, tenker jeg, og knuger den snart lunkne koppen enda litt hardere.

Men aldri har lånene vært tallmessig større. Etter en årrekke i denne virvelvinden av dokumenter skulle det vært stikk motsatt. Men akk, slik er det ikke. Vi får bare trøste oss med at vi ikke er alene. Det går sikkert tolv på dusinet av folk som oss her til lands.

Det som uroer meg denne morgenstunden er tanken på de økonomiske kastevindene som feier over Europa nå for tiden. Jeg har lest at olje- og energiministeren vår mener det er Kina som sikrer at de økonomiske hjulene holdes i gang i verden rundt oss. Rare greier.

Det får meg til å tenke på at det som forårsaker lav rente på lånene vi snart skal forplikte oss til å betale er en økonomisk virkelighet som styres mer utenfra enn ut fra vår egen norske virkelighet. Vi er ikke alene i verden, selv om jeg tenderer til føle det slik for min egen del akkurat nå.

Tallenes tale er klar. Dette skal vi klare, med en brukbar margin. Det handler mer om hva vi skal bruke resten av lønningsposene til, sier jeg til meg selv, og føler meg en smule privilegert med tanke på hvilket land vi bor i. Et lite land, stappfullt av penger vi håper ikke skal gi oss større problemer enn fordeler.

I bakhodet lurer minnet om et rentenivå på opp mot 16 prosent på 1980-tallet. Sentralbanksjefen er klar på at dagens lave rentenivå skal heves. Det får han sikkert rett i, tenker jeg og trekker blikket inn og mot den prikkede signaturlinjen.

Publisert 27. september 2011

Nå må det ikke bli oppfattet som et løfte jeg for framtiden er beredt til å stå til rette for, men jeg skal altså bli sprek – igjen.

Denne gangen er jeg helt sikker på at jeg skal klare det. Jeg har nemlig kjøpt meg abonnement på løsningen som skal berge meg gjennom kuren og lede meg inn på rett spor.

Jeg har ikke tall på alle oppleggene jeg nesten har lyktes med. Fra renning over stokk og stein og oppetter lier og knauser til ymse fjelltrimposter, via perioder med situps og armhevinger foran tv-en til innkjøp av en innesykkel det luktet svidd av en måneds tid eller to.

Jeg er blitt bedre kjent med den flotte kommunen jeg bor i. Jeg vet akkurat hvor meniskene holder det gående, så å si. Og jeg er imponert over min egen appetitt på stadig nye trimopplegg. Den gnagende følelsen av nederlag når jeg gang på gang må erkjenne at det gjerne blir med forsøkene vet jeg alt om. Når sant skal sies har denne typen erfaringer ikke vært helt bortkastet. Jeg er blitt mer bevisst på kostholdet – slik at jeg vet at jeg spiser usunt når jeg faktisk gjør det. Og jeg kan helt bevisst kjenne på lysten til det gode liv i mitt hjerte.

Jeg er også blitt litt mer bevisst på konsekvensene av å bo i et så gjennomorganisert samfunn som det landet vi bor i er. Vi river oss i håret når maskineriet rundt oss halter og vi må endre våre egne planer. Vi har en tendens til å føle oss mislykket når vi ikke klarer å henge med i den teknologiske utviklingen. Og vi skylder på oss selv når kroppen vår ikke tåler verken den føden vi fristes av eller måten vi lever på.

Nå skal jeg uansett i gang igjen. Jeg er på offensiven etter en periode med stagnasjon og tilbakegang. Nå skal jeg endelig få bukt med overflødighetsfettet og mine svinnende biceps, triceps, pectoralis major og ikke minst den fraværende sixpacken.

Jeg har nemlig kjøpt meg fri tilgang til et vell av apparater i et treningsstudio jeg kan bruke som mitt andre hjem. Riset bak speilet er det faktum at jeg må betale avdragene uansett om jeg benytter meg av tilbudet eller ikke. Dét tror jeg vil virke.

Publisert 23. september 2011

Jeg elsker å gå i fjellet. Det er noe jeg har vært klar over siden jeg var liten, og kunne streife omkring omtrent som jeg lystet i en verden fri for de store bekymringene.

Det er særlig tre nytelser som kommer over meg når jeg passerer tregrensen og fjellheimen åpner seg foran meg.

Jammerdalen ligger bak meg, er det første jeg kjenner på. Og det er ikke bare de hverdagslige problemene og folks hang til å klage som blir til luft og vage minner. Jeg kan også fri meg fra alle typer negative vinklinger og hatske utfall i det offentlige rom mot meningsmotstandere og grupper i befolkningen. Med det åpne landskapet kommer det en særegen trang til å se stort på tingene.

Den andre nytelsen er å treffe folk i fjellet. Jeg ser dem på lang avstand og kan i god tid glede meg til å møte åpne blikk, blide fjes og hyggelige hilsninger med samme sjenerøsitet.

Kanskje blir det anledning til en prat om dette og hint, ubetydeligheter og annet trivelig som måtte falle på tungen der og da. Her er det kun plass for slikt som gir energi. Negativt snakk som tar på humøret er fullstendig uønsket i slike omgivelser.

Møtet med meg selv og mine innerste tanker er den tredje nytelsen. Nå er det ikke slik at jeg bare har gode tilbakemeldinger å tygge på. Som nordmenn flest bærer jeg på en god porsjon selvbebreidelse og annet slagg som jeg må forholder meg til.

Nytelsen ligger i å la tankene flyte fritt. De negative tankene kan komme og gå som de vil. Her er det også rikelig anledning til å fylle på med nye vinklinger og glede over det livet jeg har og kan dele med andre.

Om et par uker får jeg anledning til å gå i fjellet på nytt etter en helt spesiell sommer preget av ondskapen som ble åpenbart gjennom terrorhandlingene i Oslo og på Utøya 22. juli.

På Norges offisielle sørgedag 21. august går Rallarmarsjen i regi av Glomfjord Røde Kors Hjelpekorps fra Fykan til Glomfjellet. Da kan jeg både å legge de tunge tankene bak meg, treffe positive folk og fylle sinnet med tro på framtida.

Publisert 4. august 2011

Jeg er ikke sikker på hvor gammel jeg var da jeg stiftet bekjentskap med kaffe for aller første gang. Men jeg husker synet av sukkerbiten på kanten av tefatet og munnen som slurpet i seg den brune væsken gjennom den.

Den slurpende trutmunnen tilhørte min bestemor, som var på besøk og drakk kaffen sin på gamlemåten. Den gangen imponerte synet meg. Jeg er ikke lenger sikker på om den gode kvinnen levde et sunt liv med tanke på sukkeret hun fikk i seg.

La nå det ligge. For selv om hun sikkert likte kamferdrops (det gjorde visst alle oldisene den gangen) og spiste syltetøy med hvitt sukker og elsket loff med brunost handler dette om kaffen og ikke om riktig kosthold. Selv har jeg sluttet med sukker til kaffen, men det er nok en gang en annen historie.

For nå handler det om kaffe. Denne drikken som inntil for få år siden bare fantes i svart med eller uten melk eller hjemmebrent, så å si. Nå til dags flyter menyene over av kaffevarianter som må tilberedes med innlevelse av kunnskapsrike baristaer og koster dyrt.

Jeg er etter hvert blitt vant til at det meste av det som er sunt og godt før eller siden må regne med å bli omtalt som usunt. Så også med kaffen, denne gudbenådede drikken som kan få enhver journalist ut av morgentåka på noen nanosekunder.

Etter et søk på nettet slår jeg meg imidlertid med ro med at det er mange flere treff på «kaffe er sunt» enn på «kaffe er usunt». Kaffe inneholder nemlig såkalte antioksidanter og kan forebygge både diabetes, kreft og Parkinsons sykdom.

Dessverre lurer det en djevelsk liten luring i skyggene. For kaffen inneholder også fettstoffer som kan drepe deg om du drikker nok. Her snakker vi om kolesterol og kaffe som tilberedes uten bruk av filter.

Jeg visste det var noe. Heldigvis har jeg levert inn kaffemaskinen som lagde kaffe med vannsmak og lagt pengene inn i et drivhus. Nå er det tomatene som blir dyre og ikke kaffekoppene. Men de er heldigvis garantert sunne.

Publisert 8. juni 2011

Når nå byggene som i hine hårde dager inneholdt meieriet og landhandelen på Ørnes er borte for godt, revet for å gi plass til et nytt leilighetskompleks, sitter vi som levde med dem igjen med minnene.

De som ikke vokste opp med de gamle bygningene er henvist til å se på bilder uten dufter og lyder som kan gi mening. Selv kan jeg når som helst lukke øynene og spole meg tilbake til levende bilder med både lyder og lukter. Jeg er neppe alene.

Byggene er døde ting i dobbelt forstand og har ikke gjort seg fortjent til noe gravøl. Det er menneskene som lever og virker som gir liv i bygninger og som skaper minner til å ta vare på, da som nå

Så, for dem som føler for det denne helgen: Løft din seidel i en skål for alle dem som drømte, elsket, bygde, levde og virket i de to byggene som nå skal bli til Lamarkgården på Ørnes.

Jeg kan fremdeles huske mitt første, skrekkinngytende tannlegebesøk i andre etasje over B. Lamark landhandel. Men det jeg husker bedre enn reimdrevne tannboremaskiner uten kjøling er meieriets butikkutsalg i bygningen ved siden av.

Fra minnebanken maner jeg fram bildet av ei dame i hvit frakk som tapper melk i mitt toliters aluminiumsspann med lokk. I disken står det brune melkeflasker med fløte. Duften av melk og lokalt produserte oster fyller et rom som summer av stemmer. På hjemveien snubler jeg og mistet melkespannet midt i osbakken, men det er en annen historie.

Som guttunge ble jeg særlig fascinert av nettopp meieriets travle liv. Dankertene med melk som kom inn fra gårdene rundt om, lastet opp på åpne lastebiler. Melkefabrikkens blanke rør og tanker for melk og fløte. Gummislanger med glohett vann som spylte melkerestene av det flislagte gulvet som forjagede spøkelser ned i slukene. Den søte duften av melk.

I underetasjen roterte digre ostemaskiner, eller hva det nå heter. Jeg nøt synet og sugde inn dette eventyret mellom folk som ikke hadde hjerte til å avvise nysgjerrige unger.

Publisert 30. april 2011