Kom over denne videoen, og fikk noe å tenke over:
Publisert av: Johan Arnt | mai 31, 2010
Det viktige hvorfor
Publisert i Likt og ulikt | Stikkord: Kommunikasjon, Verdigrunnlag, Visjon
Publisert av: Johan Arnt | mai 22, 2010
Lykken er å dyrke jorden
Jeg kan høre at det gror i liene. Fossende tvinger sevjen seg opp fra en frossen jord til millioner av knopper, som brister og slipper solen til små museøreformede blader på selje og bjørk.
Skogen virker lodden, og kan i løpet av noen timer skifte farge fra gråbrun til irrgrønn. Noen steder er underet skjedd. Snart brer det seg innover landet.
Det er tid for lettelse over at våren slipper sommeren til. Vi stopper opp ved grillmaten i butikken. Den første middagen på terrassen nærmer seg, en nytelse noen nok har testet ut allerede.
For nordlendingen elsker denne gode følelsen av varme, og kjenner seg tidvis lykkelig og yr i kroppen. «Vi har sola, og snart er det sommer», nynner vi mens det spirer og gror i landet.
I helgen befant jeg meg på kne, stirrende etter knopper på frostsprukne rosekvister. Født av en fiskerbondefrue som jeg er, er jeg dedikert til å ha jord under neglene på denne tiden av året.
Jeg har fjernet fjorårets tørre løv. Det er tid for gjødsling og planlegging av de kosmetiske endringene som skal gjøre hagen til en oase av farger, dufter og kanskje noe spiselig.
Nå skal jeg ikke skryte på meg grønne fingre. Jeg føler meg ikke vellykket verken som dyrker av tomater eller sukkererter.
I fjor forsto jeg at jeg aldri kommer til å bli noen prima dyrker av squash. Skjønt jeg er ikke sikker. For dersom det ikke er størrelsen det kommer an på, er det kanskje håp likevel.
Når jeg etter hvert får opp det planlagte drivhuset, vil nok selvfølelsen komme etter. For med drivhus blir jeg nok å regne som viderekommen blant dem som dyrker jorden som hobby.
Drivhuset skal av hensyn til plantevelferden ha selvvanningssystem og termostatstyrt takluke. Nyttevekstene skal settes i arbeid, men skal slippe å jobbe som de underbetalte bidragsyterne til overskuddet i tekstilbransjen.
I fjor fikk jeg haugevis med for sent modnede tomater, noen få agurker og åtte miniquash, dyrket i potter til 40 kroner per stykk. Hele satsingen kom vel på en tusenlapp, og jeg følte meg som en minibonde uten dyrkingstillegg og andre overføringer fra staten.
Ingen sa det høyt, av hensyn til godt naboskap og husfreden, men jeg fikk i praksis status som teknisk konkurs. Trøsten var at den gode følelsen av ro som fulgte med rettet opp den utfordrende balansen i regnskapet.
Publisert i Avisa Nordland mai 2010
Publisert i Mine Sidesprang | Stikkord: Drivhus, Hage, Sidesprang
Publisert av: Johan Arnt | februar 19, 2010
Midlertidig, permanent kaos
Ka farsken, kor e da blitt av go’hammarn? Det er lørdag morgen og jeg skulle så absolutt ha hatt den akkurat nå. Så tenker jeg at den sikkert er i uthuset, og legger trøstig av sted til det mulige gjemmestedet.
Det skjer til stadighet. Verktøy er som sokker. Det kan finne på å forsvinne sporløst når du trenger det som aller mest.
Nå er det jo én stor forskjell da. Når det gjelder verktøyet har jeg stort sett bare meg selv å skylde på. Arbeidsdelingen på det punktet er klar.
Det kalles gjerne for domene, og virker mot innblanding. Ulempen er mangelen på ansvarlige andre. En nevenyttig mann med erfaring i snekring har gjerne svært få arbeidskamerater på hjemmefronten.
Problemet har selvsagt sine årsaker. Jeg har bygd om huset og disponerer nå to verktøykasser, en garasje, et uthus, en utebod, et kvistrom, en annen bod og en bil med bagasjerom. Du skjønner hvor jeg vil – go’hammarn har mange steder den kan gjemme seg.
Det kan ta utrolig lang tid å gjennomsøke alle stedene med dertilhørende esker, kasser, hyller, skuffer og skap. Det er én av årsakene til at jeg har tre hammere, eller var det fire. Verktøybutikken er som en godtebutikk å regne.
En dag skal jeg ta meg sammen og rydde skikkelig. Alt skal samles, sorteres og tildeles en bestemt plass hvor det skal tilbake når det er brukt. Som i et verksted, tenker jeg, og prøver å forestille meg hvordan dét blir.
Det kan jo oppstå et problem eller to. Hvor skal jeg eksempelvis gjøre av alle koppnøkkelsettene der kopp nummer 10 og 13 ble borte for lenge siden, og som er erstattet av nye fordi de nesten ikke kostet noe. Eller alle stjerneskrujernene som er bare nesten utslitt. For ikke å snakke om alle skruene jeg aldri har hatt råd til å kaste.
Jeg sutrer ikke. Det er bare en kjensgjerning. Verken garasjen, uthuset eller uteboden er egnet for dette formålet. De aktuelle veggflatene, hyllene og skapene er rett og slett for små.
Jeg legger ikke skjul på at jeg kan betraktes som en rotekopp. Når jobben er gjort virker det unødvendig å gå hele veien tilbake til verktøyets opprinnelige plass. Anarkisten i meg sier at jeg sikkert skal samme veien om en dag eller to. Så hvorfor ikke vente til det passer bedre og jeg kan gjøre to ting samtidig.
Publisert i Avisa Nordland februar 2010
Publisert i Mine Sidesprang | Stikkord: Sidesprang
Publisert av: Johan Arnt | januar 18, 2010
Jorden rundt på få dager
I dét jeg trekker genseren over hodet slår deg meg at det er godt det finnes kvinner til i verden. Plagget er nemlig strikket – et produkt av et håndverk jeg aldri greide å mestre den gangen jeg gikk i grunnskolen og hadde slikt på timeplanen.
Jeg hadde selvfølgelig ingen problemer med å forstå forskjellen på rett og vrangt. Det var det umulige med å holde tråden akkurat like stram hele tiden, og det å få kantene fine, som tok motet fra meg.
Du verden som jeg beundret moren min og andre kvinners teknikk og utholdenhet, og det de på mirakuløst vis nærmest tryllet fram mellom fingrene. Time etter time med produksjon av lester og luer og skjerf. Til og med varmt undertøy ble til mellom fingre som aldri så ut til å trenge hvile.
Kilometervis med masker av enda flere kilometer med ulltråd ble til stadig nye plagg mens jeg sto og fisket bekkeørret eller sparket fotball. Dersom maskene min mor strikket på gode dager ble lagt etter hverandre tenker jeg hun hadde rukket å strikke seg jorden rundt på få dager.
Jeg betrakter strikking som en oppfinnelse på høyde med hjulet og kruttet. Mens mannfolkene fant ut at de kunne varme seg på pelsen til dyrene de tok livet av, nøyde kvinnene seg med å strikke varme klær av hårene på dyr de kunne klippe igjen og igjen i årevis.
Jeg har lest meg til at kunsten å strikke skal stamme fra Afrika, der noen mener de første menneskene holdt til. Av en eller annen grunn er det ikke forsket så mye på kunsten å stikke og hvor den stammer fra. Tatt i betraktning at den skrevne historien i all hovedsak er ført i pennen av menn, er kanskje ikke dét så rart. Den nordnorske fiskerbonden var imidlertid en aktiv utøver av håndverket, men det er en helt annen sak.
Genseren sitter godt, og jeg tenker at jeg er heldig som slipper å ha restene av et dødt dyr hengt over skuldrene. Det hadde nemlig ikke vært mulig å holde til her nord i sprengkulda dersom strikkekunsten ikke var blitt allemannseie hist en gang i fordums tid.
Sjyvottene er et godt eksempel. De ble strikket og tovet med stor flid for at mannfolkene skulle ha noen som helst mulighet til vinterstid å hale i land torsk og sei og kveite og hva det skulle være fra havet – nordmennenes utømmelige spiskammers. Og så lestene – jeg trenger vel ikke å si mer.
Publisert i Avisa Nordland januar 2010
Publisert i Mine Sidesprang | Stikkord: kultur, Sidesprang
Publisert av: Johan Arnt | november 17, 2009
Ting og tang jeg ikke trenger
Kjøkkenet vårt er overfylt. Det bugner av ting og tang jeg har hatt bruk for, og som jeg kan komme til å trenge, og som jeg helt sikkert kunne klart meg uten.
Det beste er at jeg neppe er særlig spesiell. Det verste er at jeg er ute av stand til å gjøre noe med det.
Når det kommer til koking av kaffe, for eksempel, har jeg både kaffetrakter, espressokaffekoker, presskanne og kaffekjeler for både ovn og skogsturer. Den neste ervervelsen er allerede plottet inn i reklamen fra Elkjøp og Coop elektro, en espressomaskin med melkestimer og vannkanne og kaffekvern.
Skjønner du hva jeg mener? Jeg er barn av en tid da vi kjøper stadig flere ting vi kunne klart oss uten. Jeg mener ikke å argumentere for ensidig satsing på han kaffelars, kaffekjelen min foreldregenerasjon var tilfreds med å ha, men som jeg nå knapt nok bruker. Nei, forstå meg endelig ikke slik.
Det er ikke bare på kaffekokefronten jeg er overlesset. Jeg har for eksempel fem-seks typer bestikk, et utall kaffekrus og en bod med plass til et par tidligere generasjoner middagsservicer.
Det er enda godt jeg ikke har ei hytte på toppen av det hele med plass til alt jeg kasserer og noe jeg kjøper dobbelt opp. For det hører med til historien at jeg ikke liker å kaste ting. Jeg har gjort det, men jeg liker det ikke noe særlig.
På en måte tar jeg jo bare ansvar for den økonomiske veksten landet mitt er så avhengig av. Dersom vi slutter å handle ting vi egentlig ikke trenger, stopper det opp. Handelen blir så bitte liten at det igjen holder med en landhandel i hver bygd. Det vil være som å bli bombet tilbake til steinalderen.
Skal det ha noen mening å drive med handel, har jeg forstått, bør varene finnes i spesialforretninger i kjøpesentre. Det gir det største utvalget, og dermed også muligheten for den beste servicen. Den moderne landhandelen er butikker på størrelse av hele bydeler med alle typer varer, i enda større handelssentre med parkeringsplasser store som småflyplasser.
Det nærmer seg jul, og de første spørsmålene er kommet om familiens ønskeliste. Til de som vurderer å kjøpe noe til oss. Ikke ta dette som noen avbestilling av jula eller et ønske om færrest mulig pakker. For jeg kan fremdeles nyte spenningen ved å kjenne på harde pakker, så det er sagt.
Nei, dette er mer som en slags kribling i handlenervene. Det er jo politisk korrekt å være avholdende når det gjelder ting og tang, og å være desto mer sulten på innhold og mening. Der har du meg – ja takk til begge deler i denne søte førjulstid.
Publisert i Avisa Nordland november 2009
Publisert i Mine Sidesprang | Stikkord: Sidesprang
Sett fra min vinkel 