Publisert av: Johan Arnt | april 21, 2009

Frustrerende

Denne våren river redaksjonene, administratorene og eierne av norske papirmedier hårene av hodene sine i frustrasjon over å måtte operere i et vidu som gir mindre og mindre rom for handling.

Mens opplagene raser og inntektene fra nettsatsingene uteblir, synes det eneste saliggjørende å være kutt i kostnader. Daukjøtt skal bort, satsinger på lokal-TV uten nevneverdige inntekter framstår som bortimot galematias, og de redaksjonelle medarbeiderne blir oppmuntret til å foreslå kutt som reduserer muligheten til å gjøre en god journalistisk jobb. Mange vil trolig komme til å inngå samarbeid om oppdatering av egne nettsider med fellesstoff i større regionale nettmedier i stedet for å satse på nettredaksjoner som ikke klarer å forsvare sin egen eksistens gjennom de inntektene som genereres via salg av annonseplasser – nærmest uansett hvor mange bildeserier de legger ut for å generere trafikk.

Det som er frustrerende er at mediehusene ser ut til å være sent ute med å ta den nye mediehverdagen innover seg. Den bestemmes nemlig ikke lenger av mediehusene, men i stor grad av brukerne selv. Trafikken dreies over fra nettsider som framstår som kloner av papirmediene, til nettsamfunn der krake søker make. Der bruker de unge mediebrukerne så mye tid at de er tilfreds med å streife innom de største nyhetsmediene på Internett før de legger musa fra seg for kvelden.

Det skal bli spennende å se hvilket mediehus som først forstår alvoret i dette, og jobber fram nye forretningsmodeller som kan skape inntekter gjennom nettsatsinger som er tilpasset de brukergruppene de er avhengige av å tilfredsstille.

De lokalt orienterte papiravisene blir nok ikke borte, men de må trolig spille inn sine nyheter mot nettsteder med en helt annen sammensetning enn tidligere. De store regionalavisene har egentlig vært på retrett i snart 20 år, med nedlegging av dyre lokalkontor i rekke og rad.

Publisert av: Johan Arnt | april 10, 2009

Hurtigruta – en lydbildeserie

Jeg har nå produsert min aller første lydbildeserie, som viser et anløp av hurtigruta MS «Nordkapp» om morgenen 4. april i år

Lydbildene er lagd ved hjelp av stillbilder fra en video tatt med mitt HG20 Canon videokamera med påmontert mikrofon. Lyden er behandlet i Sound Forge Audio Studio, og lydbildeserien er satt sammen i Vegas Movie Studio. Gjennom denne produksjonen lærte jeg meg å hente ut stillbilder fra en videofilm, og å legge på en såkalt Ken Burns-effekt.

Publisert av: Johan Arnt | april 9, 2009

Mitt første innlegg

Hei, jeg ønsker med denne bloggen å invitere til kunnskapsdeling, refleksjoner og diskusjoner om utviklingen av nye medier og sosiale medier på Internett.

Jeg har erfaring fra utvikling og drift av en nettavis som klarte seg noenlunde bra, men som aldri ble stor nok til å kunne generere en tilstrekkelig stor kapitalstrøm. Jeg startet i det små i 2000, og måtte kaste inn håndkleet sommeren 2008 – og avviklet selskapet senhøstes samme år. Nettavisen Helserevyen var tilgjengelig på domenet helserevyen.no, og oppnådde på det beste en ranking hos Google på 7/10.

Publisert av: Johan Arnt | mars 12, 2009

Hjelp, jeg drukner i tid

Tiden er en komplisert sak. Den bare er der, som noe ufattelig stort og uendelig lite på samme tid – så ubegripelig i filosofiske stunder at det er til å bli svimmel av.

Ta for eksempel forholdet mellom 1 og 365; ett år og trehundreogsekstifem dager. For meg føles tallet ett mye større enn det tallet som forteller hvor mange dager det er i et år. På samme måte har jeg lettere for å forholde meg til tallet 52 (uker) enn til tallet ett (år), merkelig nok.

Tiden oppleves svært subjektivt. To personer som snakker om den samme mengden tid vil ha ulik opplevelse av hva denne tidsmengden representerer.

En slik situasjon, som de fleste kan kjenne seg igjen i, er foreldres og barns opplevelse av tidsrommet fra klokka ringer om morgenen til alle skal være ut av huset på vei til jobb og skole. – Du bruker for lang tid på badet. – Nei, slutt å mas, det gjør jeg ikke.

Tid og avstand henger ofte sammen. Når ungene klager over at turen er altfor lang, kan du jo prøve å fortelle dem at den blir kortere for hvert skritt de tar. Det er faktisk sant. Men oppleves det slik?

Disse to enkle ordene er svært betydningsfulle, til tross for at de er adjektiver som oppleves svært forskjellig. Derfor har vi funnet på ordene «kjempesnart» og «kjempelangt», som liksom skal gjøre det enklere.

Tiden måtte deles opp timer og sekunder for at vi i den industrialiserte delen av verden skulle kunne forholde oss til den noenlunde likt. Men samtidig som det ryddet bort ett problem, skapte det nye.

Klokka går nemlig pinlig nøyaktig like fort uansett hvordan tiden mellom to klokkeslett oppleves. Avhengig av hvordan jeg har det med meg selv, kan det samme tidsrommet føles som et uendelig hav av seig sirup, eller som ei elv som haster hvileløst i skummende stryk mellom himmelhøye klippevegger.

Tiden blir borte for meg. Og det har blitt verre med årene. Særlig etter at noen fant opp begrepet «kvalitetstid». Det er tid som brukes sammen med venner og familie, eller på fisketur med barna, eller ute i naturen, eller i et rom fylt av herlig musikk, eller på treningssentret, eller på tusen andre måter.

Det føles som om jeg drukner i tid jeg ikke har, eller har for mye av. Og uansett hva jeg bruker den til, er det andre som mener jeg burde prioritert annerledes. For tid er vel noe vi bruker opp. Eller hvordan var det?

Publisert i Avisa Nordland mars 2009

Publisert av: Johan Arnt | oktober 11, 2008

Med estetikk på dagsorden

Jeg skal være så freidig å etterlyse en tydeligere kulturpolitikk i Meløy. Ikke fordi jeg synes noen gjør en dårlig jobb. Bevares. Lag og foreninger legger ned et formidabelt arbeid sammen med kommunes kulturenhet, som i tråd med de politiske handlingsplanene samarbeider i et velsmurt maskineri for å tilby et hav av fritidsaktiviteter og naturopplevelser til befolkningen.

Det jeg tenker på er om det kan sies om oss meløyfjerdinger at vi er særlig opptatt av estetikk og kunstneriske uttrykk der folk ferdes. To kommende utfordringer vil vise om dét er tilfelle.

Som når kommunens politikere i høst skal bestemme seg for linjene i den videre utviklingen av Ørnes sentrum. Vi har fått fyllingen på plass. Nå skal det tas stilling til hva sentrum skal fylles med – også mellom bygningene, veiene og parkeringsplassene.

Blir det noe parkanlegg, med benker og plass til å vrimle? Blir det tatt hensyn til barnas behov for tumleplass? Blir det satt av plass til en installasjon eller en skulptur som forteller noe om vår egenart, noe vi er stolte av, eller som bare er god å hvile øynene på?

Om fire år er det 100 år siden rallarane slo de første flisene ut av berget på Fykan under ledelse av sivilingeniør Bernt Lund. Utnyttelsen av vannkraftressursene har siden ført til et eventyr av en industrivekst i regionen.

Det kan tenkes at Meløy har noe å feire i den sammenheng, og at et slikt fokus kan bringe inn nye dimensjoner i forståelsen av Meløys identitet, både internt og utad. Det ble ikke noe vannkraftmuseum i Meløy, men det går an å tenke videre dersom det er ønskelig. Det er imidlertid ikke gitt at det skjer.

Slike problemstillinger må nemlig tas på alvor av dem som styrer over fellesskapets midler. Ellers vil initiativet i praksis bli overlatt til ildsjeler som henvises til å søke om politisk støtte fra prosjekt til prosjekt i konkurranse med andre gode formål.

Det kan virke som om meløyfjerdingen har mistet evnen til å drømme. For det er lenge siden politikerne finansierte den første og eneste kommunalt eide skulpturen. Den står på Holand, ved turistinformasjonen, som blir kalt Porten til Svartisen. Siden har det vært stille.

Akkurat nå ser vi ut til å være mest opptatt av å danse rundt gullkalven. En smule opphetet i toppen, og med svinnende bakkekontakt, skuer meløyfjerdingen inn i framtiden, og ser lyset i både den ene og den andre tunnelen. Hva som er i den andre enden, ser vi ikke ut til å være opptatt av, bare vi kan kroe oss foran glasskulen med et glass wafervin.

Kanskje er den viktigste utfordringen akkurat nå å tørre å ta diskusjonen om hvem vi er, hvor vi bor, og hvordan vår felles selvfølelse skal komme til uttrykk. Vår evne til å skape en identitet vi kan samles om vil uansett komme til å bli synlig for alle, på godt eller vondt.

Publisert i Avisa Nordland oktober 2008

« Newer Posts - Older Posts »

Kategorier