Denne våren river redaksjonene, administratorene og eierne av norske papirmedier hårene av hodene sine i frustrasjon over å måtte operere i et vidu som gir mindre og mindre rom for handling.
Mens opplagene raser og inntektene fra nettsatsingene uteblir, synes det eneste saliggjørende å være kutt i kostnader. Daukjøtt skal bort, satsinger på lokal-TV uten nevneverdige inntekter framstår som bortimot galematias, og de redaksjonelle medarbeiderne blir oppmuntret til å foreslå kutt som reduserer muligheten til å gjøre en god journalistisk jobb. Mange vil trolig komme til å inngå samarbeid om oppdatering av egne nettsider med fellesstoff i større regionale nettmedier i stedet for å satse på nettredaksjoner som ikke klarer å forsvare sin egen eksistens gjennom de inntektene som genereres via salg av annonseplasser – nærmest uansett hvor mange bildeserier de legger ut for å generere trafikk.
Det som er frustrerende er at mediehusene ser ut til å være sent ute med å ta den nye mediehverdagen innover seg. Den bestemmes nemlig ikke lenger av mediehusene, men i stor grad av brukerne selv. Trafikken dreies over fra nettsider som framstår som kloner av papirmediene, til nettsamfunn der krake søker make. Der bruker de unge mediebrukerne så mye tid at de er tilfreds med å streife innom de største nyhetsmediene på Internett før de legger musa fra seg for kvelden.
Det skal bli spennende å se hvilket mediehus som først forstår alvoret i dette, og jobber fram nye forretningsmodeller som kan skape inntekter gjennom nettsatsinger som er tilpasset de brukergruppene de er avhengige av å tilfredsstille.
De lokalt orienterte papiravisene blir nok ikke borte, men de må trolig spille inn sine nyheter mot nettsteder med en helt annen sammensetning enn tidligere. De store regionalavisene har egentlig vært på retrett i snart 20 år, med nedlegging av dyre lokalkontor i rekke og rad.
Sett fra min vinkel 