Publisert av: Johan Arnt | august 11, 2008

En aldeles hårreisende sak

Jeg føler meg en smule frustrert om dagen. Det startet da jeg så meg i speilet for en ukes tid siden, og så to stive buster stikke ut av nesen – som små følehorn på et nylig innflyttet uvesen.

Noen som har opplevd dèt før, enten på seg selv eller en av sine kjære? Helt sikkert. Du trodde du var velfrisert både her og der, og så ser du antydningen av en huleboerlignende framtoning stirre mot deg fra speilet.

Hva skal vi nå med alt dette som vokser ut av hodet? Jeg har forstått det slik at de stive hårene skal beskytte hodets mange hulrom mot at støv og insekter skal kunne trenge seg inn. Men kunne vi ikke klart oss med en mindre utagerende og langt mer beskjeden type barriere.

Den gangen vi sprang rundt med klubber og steinøkser, tjente utstikkende hårspiraler fra nese og ører temmelig sikkert som tegn på mannekraft og som en visuell advarsel til mulige fiender. I dag har det neppe samme effekten.

Jeg har all respekt for dem som lar øyebrynene gro seg fete og buskete. Det gir inntrykk av karakter- og viljestyrke og får meg til å tenke på jakt og utfordrende fjellturer, eller lange tenksomme timer med juksa på fjorden. Det er ikke bare hulemenn som lar hårpryden flomme i sin naturlige prakt.

Selv har jeg gitt etter, og forsøker etter beste evne å bekjempe veksten. Men av og til virker det håpløst. Jeg er bare ikke typen som finner behag i inngående studier av mitt eget utseende. Hadde jeg bare hatt mine døtres hang til kunsten, ville det nok vært enklere å holde styr på sakene.

Nå om dagen skal det visstnok være på moten å fjerne, eller trimme hår på mer enn én plass på kroppen. Selv tilhører jeg en generasjon som har sverget til urskog på bryst og mage, men nå står dette idealet for fall.

Som på andre områder for oss menn, er det nok kvinnenes hang til endringer som har fått innpass. Det er sikkert ikke bare jeg som har opplevd at kvinnen i mitt liv har kommet snikende med pinsetten, eller med utstående negler klar til å røske ut en og annen gjenstridig bust over øynene. Du inn i svarte som det svir, både fysisk og psykisk – stoltheten tåler ikke slike angrep så lett.

For husfredens skyld, og kanskje litt til, tilpasser vi oss den nye tidens krav til hårløshet.

Men ett sted går grensen. Jeg måtte vente til jeg var godt over 20 før jeg fikk tilstrekkelig med hår på brøstet. Det kommer til å få være i fred.

Publisert i Avisa Nordland august 2008

Legg igjen en kommentar

Publisert i Mine Sidesprang | Stikkord: ,

Publisert av: Johan Arnt | juni 10, 2008

Ja takk, til en smule overflod

Daglig er jeg avhengig av å putte mat i ansiktet minst fire-fem ganger. Der inne sitter det smaksorganer som er designet for å avgjøre hva som er lurt å spise. Men først er det øynene og nesen som trer støttende til i den nærmest uendelige kampen for å holde liv i skrotten.

Det er her poenget kommer inn. For selv om jeg er omgitt av en natur som inneholder både råvarer, krydderurter og hurtigmat i ulike varianter, er min generasjon stort sett avhengige av å gå på butikken for å finne meningen med kostholdet.

Kampen for tilværelsen er erstattet av en daglig øvelse som består i å manøvrere mellom butikkhyller, der maten står innpakket i emballasje som er utformet slik at den skal virke mest mulig fristende; blikkbokser, plast og papir dekorert med tanke på å vekke min interesse.

Men jeg lar meg lite påvirke. Jeg har nemlig funnet min stort sett faste rute. Nærmest likegyldig styrer jeg handlekurven innom de stedene jeg er vant til å finne yndlingsmaten. Når jeg da ikke virrer rundt på leting etter en vare jeg etter å ha fått hjelp skjønner at jeg burde visst hvor var plassert.

Utfordringen er minimal. Det meste er tenkt på, og jeg begynner å bli lei av å ha tre lavpriskonsepter å velge mellom, når jeg vet at det finnes andre muligheter. Og da snakker jeg ikke om å utvide hylleplassen for Cornflakes fra en halv til fem meter. Det er nemlig ikke størrelsen det kommer an på, her heller.

Det er utvalget, finessene og variantene. Det er å ha rikelig tilgang til ferskvarer som fisk og kjøtt, nystekte puddinger og nyskåret kjøttpålegg, butikkbakte brød og kaker – for å nevne noe. Vin har vi tilgang til, men ikke muligheten til å handle inn råvarene som er nødvendig i rettene vi til stadighet finner oppskrifter på i blader og aviser.

Når det nå skal utvikles et nytt forretningsområde på Ørnes i Meløy, ber jeg om en smule overflod. Jeg sier hjertelig velkommen dersom for eksempel Coop tør skifte ut Prix-konseptet med Mega og etablere seg i større lokaler her.

Tar jeg ikke mye feil, er det mange som tenker som meg. I Norge handler det ikke om å ha råd til å kjøpe den maten vi ønsker, men mer om hvor vi skal handle den. Vi elsker å omgi oss med muligheter, og drømmer oss like gjerne bort på shopping i en moderne matvarebutikk som i en klesforretning.

Publisert i Avisa Nordland juni 2008

Legg igjen en kommentar

Publisert i Mine Sidesprang | Stikkord: ,

Publisert av: Johan Arnt | februar 10, 2008

Et pågående prosjekt

For et par år siden passerte jeg 50 år, med svakt nedsunket brystkasse og en tendens til å gå litt forsiktig i bakkene. Livet var levelig, men.

Det var helt klart på tide med en skikkelig konfrontasjon med speilet. Og da mener jeg ikke av typen oppdresset med slips.

Jeg var ikke spesielt overvektig, selv om min BMI indikerte en foruroligende utvikling. Beintung, var et bilde jeg synets passet mye bedre.

Jeg har alltid likt å se på meg selv som normalt sprek. Og jeg betraktet meg selv som utrolig stabil, nærmest akkurat passe tung. Speilet fortalte en gammel sannhet, en det gikk an å leve med.

Nei, problemet var kondisjonen. Når man blir andpusten av å snu seg i senga, er det på tide med noen kveldsturer, i det minste. Jeg måtte bare innse at det ikke var mulig å forbedre meg på lang sikt, dersom jeg ikke gjorde noe nå.

I erkjennelsen av tingenes tilstand fant jeg min vei ut av midtlivsklemma. Jeg skulle ut og gå. De første skikkelige turene betraktet jeg som en test av om blodpumpa var gått ut på dato. Jeg presset på, besto testen, og gjenvant svært mye av selvrespekten.

Neste punkt på programmet var knyttet til en gammel drøm – å bestige den majestetiske Spilderhestens høyeste punkt (minst 810 moh.). Det ble et minne for livet, noe alle som har vært der sikkert kan skrive under på. Du går oppover til du ved siste skritt risikerer å bikke over kanten, rundt regnet 650 meter rett ned.

Østentinden, eller Blåtinden (716 moh.), ble et gjensyn i tindene klart høstlys og med en luft jeg kunne tjent meg rik på. Jeg skal tilbake dit, og gå innover langs Meløys svar på Besseggen.

I det siste har jeg tenkt mye på det jeg oppnådde. For det kan ikke underslås at iveren etter å bestige fjelltopper og spise sunt går i bølger.

Utfordringen er i grunnen den samme som alltid. Den evige kampen mot kiloene, og for kondisjonen og selvrespekten. Den går det sikkert ikke an å vinne på lang sikt. Men hver eneste seier gir en egen tilfredsstillelse.

Publisert i Avisa Nordland februar 2008.

Legg igjen en kommentar

Publisert i Mine Sidesprang | Stikkord: , , ,

« Newer Posts

Kategorier