Sett fra min vinkel

– Insekter og fugler ofres for å sikre matvareproduksjonen.

Jeg er ingen aktivist som har satt meg som mål å endre verden for den gode saks skyld. Jeg er bare bekymret, eller skal vi si litt skremt for tiden.

For i år falt rognebærene rundt huset vårt til jorden og råtnet, og ripsbærene vi ikke fikk tid til å plukke, gikk samme vei. Ja vel, tenker du. Er det noen stor sak.

Ikke vet jeg sikkert om saken er stor eller liten. Det jeg vet er at det gikk en smule kaldt nedover ryggen på meg da jeg begynte å tenke over hva dette fenomenet kan innebære. For jeg er vokst opp med en helt annen situasjon, da det var konkurranse om tilgangen til rognebær og rips, mellom stær, sidensvans og trostefugler på trekk sørover.

Det slår meg at flokkene er blitt mindre med årene. I fjor ribbet en liten flokk sidensvans med seg rognebærene. I år var det helt stille inntil i går, da en flokk gråtrost knasket i seg frosne bær på vei forbi.

Nå skal det sies at ingen av de nevnte rognebærspisende fuglene står på Bonnkonvensjonens liste over trekkfugler som kan trenge vern mot faren for utryddelse. Det er det imidlertid 84 andre fuglearter som gjør, mens tre fuglearter står i reell fare for å bli utryddet. Årsakene er flere, og de aller fleste linkes av forskere til menneskelig aktivitet, som bruk av sprøytemidler, som også gjør livet surt for biene.

Det kriges forresten om hva som er sant og usant når det gjelder sprøytemiddelet med det nikotinlignende kjemikaliet neonicotinoids. Som da direktøren for Corp Protection Association (CPA), som er tilknyttet spøytemiddelindustrien, anklaget forskere fra European Food Safety Authority for å ha konspirert på oppdrag fra industriens fiender. Biene døde av frostskader, ikke av sprøytemidler, mente de.

I USA gikk interesseorganisasjonen American Bird Conservancy (ABC) i fjor ut med at sprøytemidler med neonicotinoids med høy presisjon dreper fugler og påvirker deres reproduksjonsevne, basert på en studie av 200 uavhengige rapporter. Ikke bare bier, altså, men også fugler, og problemet er internasjonalt.

Norge har et mer restriktivt regelverk mot bruk av sprøytemidler enn USA. Der genmodifiseres mais for å tåle giftigere sprøytemidler enn dem som ikke lenger virker. Og i større mengder.

Det er en åpenbar sammenheng her. I en verden som skriker etter mer mat, ofres insekter og fugler for å sikre matvareprodusentene mot faren for avlingssvikt og økonomiske ruin. Men, er dette en bærekraftig vei å gå?

Kritikerne hevder at matvareindustrien ikke har som formål å levere så sunn mat som mulig, men mat med høyest mulig fortjeneste. Profitt er et mål i seg selv innenfor vårt økonomiske system. Matsikkerhet er ei politisk utfordring.

Det er derfor kritikkverdig både når matvareindustrien tyr til metoder som er, eller nærmer seg å være miljøkriminalitet, og når de politiske myndighetene lar være å gripe inn.

Historisk sett er det ikke noe nytt at makter og myndigheter rekrutterer ungdommer til tjeneste som soldater i ulike kriger. Som når en folkegruppe eller stat ønsker å sikre seg ressurser og territoriale interesser, eller for å beskytte seg mot inntrengere.

Det er heller ikke noe nytt at destabiliserte regioner virker som magneter på grupper som ser sitt snitt til å sikre seg makt og økonomiske interesser gjennom brutal bruk av våpenmakt. Som i Syria og Irak akkurat nå.

Tilgangen til våpen synes for tiden å være nærmest ubegrenset. Nasjonale restriksjoner, som Norges forbud mot eksport av våpen fra Kongsberg Gruppen og Nammo til land i krig, borgerkrig eller der krig truer, kan lett omgås ved at våpen videreselges. Det svarte markedet for våpenhandel er lukrativt for steinhjertene.

Tilgangen på krigere synes også å være nærmest ubegrenset for dem som trenger hjelpende bajonetter. Men jeg tror mange av de ferske krigerne møter en annen virkelighet enn den som ble servert under rekrutteringen.

For meg er det like betenkelig at unge jøder fristes av kyniske myndigheter til å reise til Israel for å bygge landet utenfor egne grenser, som det er at palestinske ungdommer forledes av Hamas til å bli martyrer gjennom bestialske mord på tilfeldig forbipasserende.

Jeg er nemlig en fredens mann, som tror at overdrevet militær maktbruk og terrorhandlinger har ødeleggende ringvirkninger, både for den enkelte og for samfunnet.

Etter at general Francisco Franco overtok makten i Spania gjennom et kupp i 1936, startet Folkefronten med internasjonal rekruttering av frihetskjempere blant kommunister, anarkister og demokrater som de mente var politisk forpliktet til å bidra i motstandskampen mot fascistene.

Jeg vet ikke hvor mange nordmenn og andre skandinaver som var villige til å dø på fremmed jord i denne borgerkrigen. Det jeg vet er at både brune og røde skjorter forlot norsk jord for å kjempe på ulike sider også da Hitler herjet som verst. Og alle parter påberopte seg kirkens og himmelens velsignelser, både de katolske og protestantiske agitatorene.

Nå er det muslimenes tur til å gjennomleve det som for meg virker som tidenes religiøse identitetskrise. De slakter hverandre. De voldtar og terroriserer, og de gjør det i Allahs navn.

Og nok en gang ropes det over landegrensene etter våpen og ungt krigerblod med trang til å søke martyrdøden i det som framstilles som en hellig krig.

Det nye er måten det rekrutteres på. Eller både måten og arenaen, for å være mer presis.

Uerfarne ungdommer fristes nå til å risikere livet og sin psykiske helse gjennom Facebook og videoer med grusomt innhold. Internett er et fristed for transport av umenneskelige budskap.

Det betenkelige er at det ikke finnes politisk vilje og handlekraft til å stoppe denne forferdelige aktiviteten.

Publisert i Avisa Nordland 12. november 2014.

Det går en trampende elefant gjennom de folkevalgtes styrerom for tiden. Den heter kommunesammenslåing, og har rammet politikerne midt i planeten etter å ha levd et fortrengt liv under teppet de siste årene.

Meløy er intet unntak, selv om flere av politikerne etter eget utsagn helst skulle vært slike forstyrrende tanker foruten.

Så, i stedet for å si hva de tenker, har de fått rådmannen til å opprette ei Facebook-side der folket skal få si sin mening. De håper vel på lavere politiske kostnader dersom de kan tilpasse seg folkemeningen før de selv tar standpunkt.

Det blir aldri feil å spørre hva folket mener. Mitt poeng er at de bør ta ansvaret selv, og ikke overlate til andre å definere spørsmålene. Da kan det nemlig komme til å gå galt allerede i første sving.

På Facebook-sida «Meløy kommune – debatt» har det etter min mening allerede sneket seg inn noe Meløy kommune kunne vært uten.

Her står det nemlig å lese: «Meløy kommune har ca. 80 millioner i årlige kraftinntekter. Er vil villige til å dele disse? Kjør debatt!»

Dette er ikke bare uhøflig overfor Meløys naboer. Det er direkte hovmodig. Det å rasle slik med sedlene kan lett oppfattes som et forsøk på å fortelle hvor mye bedre det er i Meløy enn i andre kommuner.

Nå står hovmod for fall, som det heter. Så også i dette tilfellet.

For Meløy har ikke klart å forvalte sine kraftmillioner på noen overbevisende klok måte. Rådmann etter rådmann har i flere tiår forsøkt å svinge pisken over nakkene til de nyrike politikerne. Til liten nytte.

Kraftmillionene deles fortsatt ut i øst og vest, og søles bort på økte driftsutgifter. De sju fete årene er over, men politikerne ser ut til å nyte kammermusikk på øverste dekk mens skuta får stadig større slagside.

Hvor er disse keiserens nye sedler. 80 millioner kraftkroner, som noen er redd for å dele med andre, tilsynelatende fattigere kommuner.
Sannheten er at det ikke er mer igjen å dele på. Meløy går med underskudd og ordfører Per Swensen og hans hær av kretsforkjempere trenger å se seg selv i speilet før de lar rådmannen sette andre i et ufordelaktig lys.

I realiteten er problemstillingen snudd på hodet. Meløys innbyggere og politikere bør heller spørre seg om de har noe å dele.

For det er ikke gitt at naboene ser verdien av å slå seg sammen Meløy, dersom innbyggerne oppfattes som selvgode og tilfredse med det som står på eget bord.

Dersom diskusjonene skal bli gode på den ellers så utmerkede Facebook-siden bør politikerne stikke hodet ut av hulene sine og fortelle hvorfor de ønsker å utvide kommunegrensene. Og hva som skal bli bedre av den grunn.

For det er ikke gitt at verken Gildeskål, Beiarn eller Rødøy ønsker å sende sine kraftmillioner inn i Meløys hardt prøvede kommunekasse.

Publisert i Avisa Nordland 6. oktober 2014