Sett fra min vinkel

Vel midtveis i livet er jeg blitt spent på hvordan det vil være når jeg kommer skikkelig opp i årene. Jeg blir vel litt dement, kanskje mye, regner jeg med, etter hvert. Og så må jeg nok flytte til et sykehjem når jeg ikke kan bo hjemme lenger.

Det blir vel som å bli parkert, tenker jeg. Ikke verdiløs, kanskje, men ubrukelig til alt som virker viktig her i verden. Skal tro om jeg blir i veien når kroppen ikke lenger fungerer som den skal, og jeg stadig vekk må kalle på hjelp?

Denne funderingen deler jeg nok med de aller fleste. For vi har sett hvordan det er på mage sykehjem, der eldre sitter alene i korridorene og på stua foran fjernsynet, eller bare parkert i en krok, døsig stirrende inn i sin egen indre verden. Av og til sveiper det en pleier forbi, travel, fra rom til rom til dem som er alvorlig syke og må stelles der.

Det rommet som inneholder flest folk ligger gjerne midt i avdelingen, bak en glassvegg. Her sitter det ofte flere pleiere som pauser i sofaer og myke hvilestoler. De tar seg en velfortjent pust i bakken mens de kanskje samtaler om hvor travelt de har det, og om det høye sykefraværet.

Bort med sofakrokene, sier jeg. Brenn hvilestolene og trill vekk så mange av rullestolene som mulig i samme slengen. For når jeg kommer på sykehjemmet har jeg ennå mange minutter igjen å leve, helt til siste slutt. De ønsker jeg å leve sammen med folk som setter seg ned og pauser sammen med meg. Som er interessert i hvordan jeg har det i den delen av livet der alt det viktige har skjedd før, og fortsatt er levende i meg.

For jeg kommer til å ha en kropp full av det livet jeg har levd, selv om den kan virke livløs sett utenfra.

Jo mer jeg tenker på det, framstår sofakrokene som symbolske bevis på hvordan samfunnet er delt opp i sektorer. For de finnes på skolene også, der lærerne i praksis ikke bruker mer tid sammen med elevene enn de må.

Fjern gjerne sofakrokene her også. Særlig på ungdomsskolen, der ungene begynner å få pigger og enkelte utvikler egenskaper som trigger de voksnes behov for å snakke sammen om dem. Det skjer best i sofakroken, der historiene i verste fall får tilsnitt av karakterisering av enkelte personligheter.

Når de er borte, sofakrokene, har fagligheten bedre mulighet til å flytte inn. Da kan jo pauserommet benyttes til aktiviteter sammen med beboere som har mange minutter igjen å trives i.

Da kan skolenes pedagoger bedre aktivisere sin høyre hjernehalvdel sammen med elevene, og skape rom med liv og dannende aktiviteter i.

For dette handler om medvirkning, og ikke om aktivisering. Barn, unge og eldre har samme behov som alle andre til å påvirke innholdet i de aktivitetene de skal delta i.

Det forutsetter at fagfolkene har vilje til å jobbe systematisk med sin interesse for hver enkelt av de stadig nye menneskene de skal ha med å gjøre. Bivirkningen kan være mer trivsel og høyere livskvalitet – for alle

Publisert i Avisa Nordland 17. september 2014

Det er nesten om det er umulig å forstå, dette uttrykket som på engelsk heter «Less is more» – mindre er mer.

Det stammer trolig fra de kinesiske filosofene Confucius og Lao Tzu, finnes igjen i disipliner som Taiji og Qigong, og kan kanskje oversettes til den vestlige varianten – den gylne middelvei. Iallfall ifølge forfatteren Arieh Lev Breslow, som viser til at tenkere som Hippokrates og Abraham Lincoln var kjent for å forfekte denne tilnærmingsmåten.

Mindre er mer-tenkningen hører liksom ikke hjemme i vårt kulturområde, som framstår som preget av det motsatte. Her settes gjerne hardt mot hardt, og i verste fall kreves det øye for øye og tann for tann. Raketter svares med bomber og når kulene river i kjøtt og barn lemlestes finnes det folk som applauderer dem med de største og mest treffsikre våpnene.

De kriminelle bandene som for tiden herjer som gale hunder i Irak er det ferskeste eksempelet på hvor galt det kan gå når de harde hjertene stiller opp med våpen i hånd.

Nelson Mandela var ikke tilhenger av hevn, men mante til forsoning og likeverd i Sør-Afrika. Og flyttet inn i de aller flestes hjerter av den grunn.

Han tok et grunnleggende oppgjør med apartheid – som i sin natur innebærer at en herskerklasse systematisk undertrykker grupper av mennesker som defineres som mindre verdt enn dem som har makten, politisk, religiøst eller på annen måte.

Overdreven bruk av makt kan ikke forsvares, og vil straffe seg i det lange løp. Undertrykte folk vil alltid reise seg i protest. Det viser historien, både den som allerede er fortalt og skrevet, og den vi daglig serveres gjennom mediene.

Det kan smake søtt å stå på den sterkestes side. For det er logisk å støtte dem som har definisjonsmakten. Men når teppet faller kan det vise seg at det fantes muligheter for forsoning som kunne spart begge sider for lidelser og uerstattelige tap.

For dem som ønsker å avsløre retorikken og få øye på det som ikke prøves ut når støynivået er på det sterkeste, kan det være nyttig å tenke at forståelsen av det store bildet finnes i det små. Krenkelsen av ett menneskeliv må da være like forferdelig som om det var mange som ble utsatt for overgrep.

I det lille bildet handler de fleste konflikter om relasjoner mellom folk og urimelig utnyttelse av maktposisjoner. For dem som tyr til våpenmakt handler det om å kontrollere de andres tilgang på våpen eller å få motparten på defensiven på andre måter. Det ender gjerne med en voldsspiral på en eller annen måte.

Den kan bare brytes gjennom forsoning og rettferdighet. Mindre bruk av makt kan vise seg å gi mer fred enn den som vinnes med mye makt.

Dette er ei linje som har ført til fravær av krig mellom de europeiske statene i snart 70 år. Det kan være noe å tenke på for dem som heier som verst på de ulike partene i Midtøsten.

For, er det ikke bedre å ha nulltoleranse for krenkelser enn å tenke at det kan finnes gode grunner for å krenke andres liv, eiendom eller rett til et verdig liv.

Publisert i Avisa Nordland 25. august 2014

La det være sagt med det samme. Jeg liker ikke hauker.

Jeg snakker ikke om de sjeldne rovfuglene våre, men om ulike typer maktpersoner som har gjort, og gjør seg fortjent til merkelappen hauk for sin innsats for å fremme krig som virkemiddel.

Begrepet hauk stammer fra amerikansk politikk. Hawk, eller War hawk, satte merkelapp på dem som i kongressen hisset til krig mot Storbritannia. Denne krigen varte fra 1812 til 1815 og krevde innpå 20.000 menneskeliv. I de påfølgende 200 årene fram til vår egen tid har mange tilsvarende hauker lettet på jakt etter bytte.

Enhver metafor trenger et motstykke for å fungere som retorisk virkemiddel. Smak på ordet due, så skjønner du hva jeg mener. Haukene jakter på duene, og dreper dem. Predatoren har sin funksjon. Uten den blir det ingen balanse i naturen.

Haukene dreper for å skaffe mat til ungene sine, og for å holde seg i live til de har klart å føre arten videre. Duen som flyr under den jaktende hauken er bare ett av flere mulige byttedyr. Den befinner seg lenger ned i hierarkiet, og vet det.

Men hauker angriper ikke sin egen art for å drepe. Den sterkestes rett begrenser seg blant hauker til å dominere konkurrenter, eller å bli dominert. I denne kampen er det egne fjær som fyker for hakkende nebb og rivende klør.

Det er et hav av tid siden konger og andre makthaverne møttes på lagmarken. Som da Englands kong Henrik V svingte sverdet og banket franskmennene ved Agincourt den 25. oktober 1415.

Han oppnådde den oppsiktsvekkende seieren med 6.000 soldater mot den tallmessig overlegne franske hæren på 36.000 soldater. England hadde nemlig langbueskyttere, som spredte død og frykt på avstand.

I vår tid lever statsoverhoder og andre maktpersoner i krigførende land et beskyttet liv. Det er bare taperne som risikerer å bli trukket for domstolen og anklaget for krigsforbrytelser. Vinnerne skriver historiebøkene som det passer dem.

Kong Henrik V vant med langbueskyttere, og krigsindustrien har lært. Nå til dags vinnes krigene av dem som dominerer luftrommet med avanserte jagere, bombefly, høyteknologiske raketter og snikende droner. Haukene lander, dreper for fote, og smir sine smarte forklaringer på hvorfor det var og er nødvendig.

I hele mitt voksne liv har jeg vært involvert i den vestlige verdens største ulykke – den pågående maktkampen mellom jøder, muslimer og kristne i Midtøsten. De bygger sin tro på felles grunn, men klarer ikke å se hverandre i øynene og slutte fred.

Og når haukene forsvarer hvorfor de dreper hverandres syke, eldre, kvinner og barn, applauderes de av støttegrupper blindet av krigens retorikk.

Det er kriminelt å drepe barn, uansett hvordan det skjer. Den som ikke klarer å si det i klartekst, og stå for det uten å velge side, flyr med haukene.

Publisert i Avisa Nordland 16. juli 2014

Det kan gjøre godt med forandringer, særlig for politikere som har fått makt til å gjennomføre de endringene de gikk til valg på.

Jeg aner ikke hvor mange som stemte Høyre og Frp inn i regjeringskontorene for å få fjernet retten til 14 ukers pappaperm. Men jeg har en følelse av at flertallet av de menn som i så fall gjorde det, ikke har egen erfaring med ordningen.

Pappapermen, eller fedrekvoten, ble innført for 21 år siden av Gro Harlem Brundtlands tredje regjering. Pappas unike rett til permisjon med foreldrepenger fra Nav var da på fire uker. Den siste økningen, der begge foreldrene fikk rett til 14 uker hver, kom 1. juli i fjor.

Det ble for tøft for de blåblå, og Høyre og Fremskrittspartiet gikk i fjor til valg på å fjerne fedrekvoten ved første anledning. Motivet er neppe økonomisk, for Nav har nok spart penger på de fedrene som ikke har tatt ut pappapermen sin.

Baksiden av medaljen er nemlig at pappapermen inngår i den totalt kvoten på 49 uker med foreldrepenger. Det samme gjelder for mors mødrekvote. De ukene som ikke tas ut innenfor kvotene, blir borte.

Alle forstår at dette er et politisk virkemiddel, eller verktøy om du vil, for å oppnå likestilling mellom kjønnene. Det ble lansert da Mannsrolleutvalget med Jens Stoltenberg som leder la fram sin rapport i 1991. Forslaget kom fra menn som ønsket at alle pappaer skulle få anledning til å utvikle et nært forhold til sine barn mens de var som mest sårbare. Den fraværende far skulle bli en nærværende pappa.

Mantraet fra de blåblå er at dette ønsket nå er så innarbeidet i befolkningen at tiden er inne til å la foreldrene selv styre fordelingen av permisjonsukene. De kaller det frihet, og får det kanskje som de vil, selv om Kristelig Folkeparti og Venstre holder igjen.

Første skritt ble tatt i går. Foreldre til barn født fra 1. juli i år har nå fått redusert sin kvote fra 14 til ti uker.

Og denne uken sender barne- og likestillingsminister Solveig Horne (Frp) ut et forslag til lovendring som åpner for at foreldrene kan overdra sin periode til hverandre, uten at Nav skal kunne sjekke om begrunnelsen er sann. I dag kan kvotene kun overdras ved sykdom.

Kritikerne kaller dette for fri flyt av pappaperm, og mange frykter det de kaller for snikavvikling av fedrekvoten.

Ulykkeligvis kan politikerne komme til å helle babyen ut med badevannet i sin iver etter å skåre politisk mynt på frihetsbegrepet.
For uten politisk styring av retten til pappaperm er det stor fare for at fedrene trekker seg for argumenter knyttet til egen karriere og den kulturelt betingende påstanden om at barnet har det best med mor hjemme hos seg.

Vi trenger unge menn med erfart forståelse av hvor sårbare vi mennesker er. Positivt vinklet vil jeg påstå at menn som får rikelig med tid alene med sine minste har lettere for å komme i kontakt med den siden av seg selv enn dem som ikke har det.

Publisert i Avisa Nordland 2. juli 2014