Sett fra min vinkel

Når Per Sandberg (Frp) nå har bjeffet seg inn i manesjen igjen er det ikke fordi Siv trenger mer krutt i sine møter med Erna. Nei, hans rolle er å sikre at det fortsatt finnes en sinnatagg utenfor som kan bite Frps statsråder i leggene når de stikker for avslørende ut under dyna hos de andre partiene.

Vi har sett det før i Per Olaf Lundteigens (Sp) og Hallgeir Langelands (SV) skikkelser. Nå er det Sandberg som skal være Frps skjorte og sjel. Det gikk ikke for verken Sp eller SV, og det gjenstår å se om Sandberg kan holde på velgerne mens Siv bedriver mothårs kamelsluking i maktens korridorer.

Mens våre statsråder snubler rundt i korridorene på Stortinget og lurer på hvilket parti de skal representere i dag, går tiden raskere enn Erna Solbergs skygge. Vi her nord skulle ønske det var motsatt.

For landsdelens næringsliv og kommuner trenger sårt til politisk handlekraft nå etter å ha gjennomlevd to rødgrønne perioder med den samme sykdommen.

Dens kjennetegn er næringspolitisk handlingslammelse i en situasjon der statskassen renner over av penger. Nettopp når landet ser ut til å ha oppnådd alt, kan det virke som om politikerne synes det er unødvendig å stake ut ny kurs. Det er i så fall svært dumt.

Tilsynelatende går Norge så det suser. Det er ikke sant. For Fastlands-Norge mister stadig terreng innenfor tradisjonelle næringer. Sysselsettingen berges av olje- og gassindustrien, som driter i politiske målsettinger om ringvirkninger når det passer seg slik.

Nordland kunne seilt inn i eventyret på ryggen av Aasta Hansteen. Men slik gikk det ikke. Sandnessjøen ble ikke vårt langstrakte fylkes nye Stavanger. Det vil ikke renne oljepenger i strie strømmer til leverandørindustrien, slik mange drømte om.

Oljelokomotivet er på vei nordover. Det ble ingen metrostasjon under De sju søstre med nettverk til Vefsn, Rana, Meløy og Bodø. Og det kommer neppe til å skje i framtida.

Det vi trenger nå er rammebetingelser som baner vei for andre næringer bygd på kortreiste råvarer, i fjellene våre, langs vår vakre kyst og i havet utenfor. For Nordland kan bli langt større enn i dag på mineralutvinning og foredlingsindustri, reiseliv og marine næringer.

Disse tre områdene trenger nye, nasjonale satsinger i form av offensiv politikk med viktige ingredienser som bygging av kompetanse og tilgang på kapital.

Oljefondet investerer i norske selskapers konkurrenter i utlandet, men hindres av EØS-regelverket i å investere hjemme.

Det er i EUs interesse, men ikke i vår, og bør utfordres når mineralindustri og annen industri skal finansieres, ifølge MNU-direktør Lothar Maruhn.

Alternativet er å selge fjellene våre til utenlandske kapitaleiere. Det er å sende renprofitten ut av landet.

Nå må Erna og Siv komme seg ut av dyna til KrF og Venstre og smi morgendagens næringspolitiske plattform. Det krever en hel landsdel, med rette.

Publisert i Avisa Nordland 12. februar 2014

Hva må til for at Meløy skal bli et reisemål for store grupper av mennesker som i dag klarer seg godt uten det regionen har å by på?

Vi snakker om kommunen som har et av Norges sterkeste merkenavn innen reiseliv – Svartisen, men som aldri har klart å utnytte det. Dermed er fantastisk vakre Meløy, kommunen som liker å tenke på at de har alt en opplevelsestørst turist kunne ønske seg, fortsatt en uslepen diamant.

Tirsdag kveld fortalte adm.dir. Jonas Kojan hvordan Destinasjon Funäsfjëllen har utviklet et fjellområde like over grensen fra Røros, som bare kan nås med bil og buss, til å bli en pengemaskin som nå omsetter for 650 millioner kroner. Det lille området i ødemarken med 2000 innbyggere har 1,2 millioner gjestedøgn per år og et stort antall reiselivsbedrifter som sysselsetter 780 årsverk.

Blant alt det viktige han sa til de frammøtte var at dette er en tøff bransje der ni av ti aktører er små familiebedrifter. Nøkkelen til suksess kan sammenfattes slik: De har et destinasjonsselskap som kan analyse, markedsføring og salg, de samarbeider bredt og er ambassadører for hverandre. Så enkelt, og så vanskelig på samme tid. For samarbeid innebærer å åpne for at de andre kan lykkes.

Omstillingskommunen Meløy skal i 2014 bruke 1,2 millioner kroner til å løfte reiselivssatsingen ett hakk videre. De som ønsker å lytte kan lære noe av hvordan pengene er tenkt brukt, nemlig til nettverksbygging blant næringsaktørene, kurs og kompetanseheving, og en revurdering av Masterplanen for Svartisen fra 2007.

Det interessante er at ingen av reiselivsbedriftene kan alene være lokomotiv i det toget som nå skal ut å rulle. Selv ikke Svartisen AS, som har nok med å sørge for pluss i egne regnskaper. For dersom antall ilandstigende cruiseskipturister økes fra dagens 6700 til 20.000 gjennom bygging av et kaianlegg, vil det ikke bringe ei eneste krone i kassen til de andre reiselivsbedriftene Meløy. Resten av Meløy trenger Svartisen mer enn Svartisen trenger Meløy.

Det gror av drømmene til dem som tør satse: Meløy Tur & Minibusservice, Glomfjord og Ørnes hotell, campingplassene på Furøy, Åmnes og Reipå, Kvitbrygga, Bolga Brygge, Støtt Brygge og Rocks’n Rivers, for å nevne noen. Og i kjølvannet vokser det fram mikrobedrifter som Maggi Mikaelssons produksjon av Støttkuler og lokalprodusert mat.

Dette er de første trærne i en skog som kan vokse og bli stor, sammen. Det gryende samarbeidsprosjektet «Go to Meløy» viser vei, utålmodige som de er med å selge nye produkter. Når de lykkes vil også handelsnæringen nyte godt av den økte kundestrømmen.

Her ligger også svaret. For dersom Meløy skal bli en destinasjon må alle som har interesse av å få flere tilreisende spytte i kassa. Det gjør de i Funäsfjëllen, der alle næringsbedriftene, og offentlig kapital, er med på å finansiere destinasjonsselskapet.

Publisert i Avisa Nordland 9. januar 2014

Det er dumt å basere seg på at det stemmer med terrenget, kartet, når det er blitt gammelt. For der menneskene bor og lever sine liv, bygges det nye veier og nye hus. Grenser flyttes og før du vet ordet av det kommer det opp hele byggefelt i området der du for ikke lenge siden kunne gå på tur.

Slik er det også i den politiske virkeligheten. I alle fall i Meløy, som akkurat nå er oppe i sin verste krise noensinne når det kommer til antall mennesker som trenger hjelp og støtte fra det offentlige.

For to og et halvt år siden fikk Kinas gigantsubsidier av egen solindustri betydning for lille Meløy. De nye betingelsene forstyrret Rec-konsernets djerve drømmer om verdensherredømme, og Meløy-politikernes følelse av suksess. Det endte med et brak, og 650 arbeidsplasser gikk etter hvert tapt.

Ett år etter mistet Meløy kommune mer enn 20 millioner kroner i sine inntekter på salget av konsesjonskraft. Denne gangen var det kraftmarkedets uforutsigbarhet som slo inn, og bidro til et negativt avvik mellom budsjett og regnskap på omtrent samme beløp.

I går måtte kommunestyret bite i gresset og vedta et budsjett preget av at de lovpålagte virksomhetene skal skjermes. Skolenes og legetjenestens desentraliserte struktur består. Og det skal bygges et nytt sykehjem midt i Ørnes sentrum, på kommunens desidert dyreste tomt alt tatt i betraktning.

For å få dette til har politikerne søkt med lys og lykte etter områder å spare penger på. De skal ha ros for sin vilje til å gå lederstrukturen på klingen, med vilje til å kutte mer enn 20 stillinger. Men når det kommer til budsjettet for økonomisk sosialhjelp, er det noe som skurrer.

Ordføreren mer enn antyder at Nav Meløy har vært for rause overfor dem som er rammet av de dårlige tidene. Og det er vanskelig å forstå den åpenbare underbudsjetteringen som noe annet enn et forsøk på å stramme inn. Ordføreren sier i klartekst i AN i går at han ønsker en sak til kommunestyret der rådmannen redegjør for dette. De siste årenes praksis sår tvil om dette kommer til å skje. For Meløy gjør ikke annet enn å følge opp en lovbestemt rettighet alle innbyggere i Norge har, og som Nav er landets fremste ekspert på å tildele i så liten grad som overhodet mulig.

Politikerne begynte med å si nei til å opprette en fast stilling som økonomisk rådgiver. Og følger nå opp med å vedta et budsjett som i forhold til årets utbetalinger av bidrag til livsopphold, kommer til å bli sprengt utpå sommeren en gang.

Det som bekymrer er hvilket signal kommunestyret sender til dem som trenger økonomiske bidrag, og til dem som er ansatt for begrense omfanget.

I år har rådmannen tvunget Nav Meløy til å dra kredittkortet for 3,5 millioner kroner for nødstedte innbyggere. Kartet er i her utakt med terrenget, og politikerne burde i stedet fylt opp kontoen.

Selv om det går an å vedta å ikke forholde seg til virkeligheten, er det i praksis umulig å faktisk gjøre det.

Publisert i Avisa Nordland 13. desember 2013