Sett fra min vinkel

Det ligger en brun liten fristelse på bordet foran meg, som til tross for sitt noe kjedelige utseende har en viss makt. Denne ubetydelighetens betydelige påvirkning er av den slaget jeg godt kunne vært foruten.

Egentlig var det før den lekre innpakningen ble fjernet, lag for lag, at interessen var størst. Fine farger, god utstråling – et mesterstykke i kunsten å forføre.

Jeg griper meg i å tenke at jeg er utsatt for et profesjonelt grep. Markedskreftenes frie spill hadde lurt meg i ei felle, der min egen frie vilje ble satt på prøve. Jeg var dømt til å tape.

Slik situasjonen var i frihetens øyeblikk, i rommet som var der fra tidspunktet da jeg ble oppmerksom på kjøpsobjektet til jeg hadde dratt kortet, da jeg kunne tatt styringen, var hodet bare tomt. Sjokoladen havnet i lomma, og stoltheten et helt annet sted.

Jeg ble slitt sund mellom min egen karboangst og ropet om hjelp fra kroppens krevende lystsentre. Frykten for å bli feit vek for et øyeblikk for lenge. Kampen mot kiloene tok seg en pause, og mens våpnene var senket, omgrupperte fienden.

En klassisk historie, dessverre. Du føler at noe er galt, og demper uroen med koseprat om at du har full kontroll. Dette har jeg da vært borti tidligere, tenkte jeg da jeg nesten umerkelig beveget meg bort fra disken. Jeg var blitt skutt i filler i et ubevoktet øyeblikk, og visste ikke om noen andre visste.

Fakta er at jeg er periodesjokoholiker. Ikke så inn i hampen gal av lengsel som Comte de Reynaud i Lasse Halmstrøms film «Sjokolade» (den med Johnny Depp), tross alt. Likevel, som i filmen handler denne lille historien om kampen mellom det livsbejaende og pietismen i gastronomisk form.

Så ligger den nå foran meg, som sagt, og betenkningstiden er over. Enten gir jeg etter for lysten til å nyte forbuden frukt, eller jeg tar lekkerbiskenen i nakken og kyler den ut av vinduet. Historien har et kapittel to, et «point of no return» der konsekvensen av å handle byr på alternative sluttscener.

Nei, det går ikke an å være en så inn i granskauen kategorisk stabeis. Iallfall ikke når det er nasjonalfølelsen som står på spill. Sa jeg ikke at det var flekkede nordlandskyr avbildet på den gule innpakningen.

Jeg har tross alt brukt penger på ervervelsen, tenker jeg som et brukbart argument for å kunne gi etter for følelsen av å kjenne et lite stykke Norge gli forbi drøvelen. Jeg får heller tenke på påskesol, kalorikrevende skiturer, appelsin og bålkaffe, senke skuldrene og nyte den muligheten jeg tross alt fikk til å nyte smaken av dyrekjøpt frihet.

Publisert i Avisa Nordland oktober 2009