Sett fra min vinkel

Jeg sitter og tenker på at vår kommende konge, kronprins Haakon, står bak Global Dignity Day, verdens verdighetsdag, sammen med fattigdomsbekjemperen John Hope Bryant og filosofiprofessoren Pekka Himanen.

I morgen markeres denne dagen i mer enn 50 land verden over. Kronprinsen vår står i spissen for å sette verdighet på dagsorden i den videregående skolen over hele Norge. Der inviteres ungdom til å bli med og diskutere begrepet verdighet.

Samtidig registrerer jeg at det blir stilt spørsmål ved om det å promotere begrepet «verdighet» er et politisk anliggende, og ergo utenfor kongehusets godkjente virksomhetsområde.

Nå kan det jo tenkes at den etter mitt skjønn modige, edle og ridderlige kronprinsen vår blir bedt om å svare på om Stortinget ivaretar verdigheten til de eldre på en god nok måte, eller forsøkt fanget i andre finurlige retoriske feller. Jeg kunne godt tenkt meg å være med på en nasjonal dugnad som jeg er sikker på ville gitt ham et rikholdig knippe av passende tilsvar.

Mitt bidrag tar utgangspunkt i motsatsen til verdighet, nemlig krenkelse. Jeg tenker at dersom alle møter mellom folk tar utgangspunkt i at ingen har rett til å krenke andre, blir resultatet verdighet, nesten som ved et trylleslag.

I mitt eget liv har jeg erfart at det finnes et hav av muligheter til å krenke andre. Eksempelvis blir vi stadig dressert til selvdrap av egne initiativ og kreativitet gjennom virkemidler forfatteren Aksel Sandemose beskrev i janteloven i 1933. Det finnes også foreldre, og ikke minst lærere i barne- og ungdomsskolen, som fremdeles fristes til nedsettende kommentarer og andre mer eller mindre tilslørte krenkelser av barnas verdighet.

Skolen er etter mitt skjønn en utmerket arena for å stille krav om nulltoleranse for krenkende atferd, og da med verdighetsbasert lederskap som metode. Det må da selv kronprinser kunne ønske seg.

Publisert i Avisa Nordland 19. oktober 2010