Sett fra min vinkel

Det begynte i det stille mens jeg ennå var trygg på min egen usårlighet. Mens andre rundt meg falt som fluer følte jeg meg uinntakelig. Omgitt av et usynlig vern mot skumlingene var jeg mildt forundret over andre folks svake forsvarsverker og manglende evne til å beskytte eget territorium.

Så krøp de ubudne gjestene inn også hos meg – mest sannsynlig gjennom gapet. Og straks de var inne fant de seg til rette med den største selvfølgelighet.

En rislende følelse langs ryggraden. Lett kløe i halsen. Symptomene var ikke til å ta feil av. Jeg var i ferd med å bli okkupert av en gjeng fiendtlig innstilte krigere med et eneste formål for øye: massiv destruksjon. Utyskets navn og identitet er meg fullstendig uvedkommende. Blir jeg angrepet er jeg villig til å slå tilbake med alle midler. Lite visste jeg i starten om hvor fånyttes alle mine kjemiske mottiltak skulle vise seg å være.

For det hjelper ikke å hente inn leiesoldater mot okkupanter som allerede har trengt inn i og bosatt seg i den leiren som skal forsvares. Nok en gang fant jeg ut at det stort sett er eierne av apotekene som har glede av de mange hyllemeterne med remedier mot forkjølelse forårsaket av virus.

Her snakker vi om en type snikangripere som med kirurgisk presisjon slår ned all motstand og trenger inn i kroppen for å benytte den uhemmet som yngleplass for sitt eget avkom. De er fullstendig hensynsløse, følelseskalde og utilgjengelige for forhandlinger om våpenhvile eller frivillig tilbaketrekning.

Da jeg endelig hadde forstått hvem jeg hadde fått med å gjøre, innså jeg at den eneste farbare vei til seier over inntrengerne var å la naturen gå sin gang. Jeg pusset nesen, hostet så svetten sildret og forsøkte å se for meg den hæren av geriljakrigere som var under utdanning i kroppens egen treningsleir.

Og der, ut av hetedisens forvirrende røde hildring, så jeg mine trofaste lymfocytter komme settende i bølge på bølge, utrettelige og dedikert til total seier over fienden.

Publisert i Avisa Nordland 21. mars 2011